Første gang på bikepacking – Rondane Nasjonalpark i Norge

Bikepacking kan kanskje høres litt mye ut i utgangspunktet, særlig hvis du aldri har vært borti en grussykkel før. Og det var akkurat det Coco tenkte før denne turen. Hun hadde ingen erfaring med verken grussykler eller bikepacking. Men en super måte å komme over den kneika på er å finne en venn som er kjent med bikepacking, og så bli med ham eller henne på en tur. Så det var det vi gjorde. Jeg tok meg av planleggingen, og FARA Cycling hjalp oss med grussykler og alt av nødvendig utstyr til bikepackingen. Etter en seks kilometer lang testrunde med fullastede sykler la vi ut på eventyr.

Den opprinnelige planen var å sykle de 230 kilometerne og 4000 høydemeterne på fire dager, men siden det tok litt lenger enn forventet å få alt ordnet og organisert i starten, ble det til at vi sov én natt ekstra i bilen og startet turen tidlig dagen etter. Vi bestemte oss for å dele inn dagene i etapper på 66 km, 56 km og 106 km, vel vitende om at praktisk talt hele stigningen var de to første dagene, mens den siste dagen var en blanding av nedoverbakker og flater.

Under planleggingen av ruten forsøkte jeg å unngå de mest krevende grusveiene. Jeg tenkte at en fullastet sykkel på gode grusveier (eller asfalterte veier) var en stor nok utfordring i seg selv for en førstereis! Den første dagen viste seg å by på en bratt læringskurve for Coco. Ruten innebar en stigning på 1500 høydemeter til en av de høyeste toppene i området. Klatringen gikk på asfaltert vei, men siden Coco aldri hadde syklet på grussykkel før, selv ikke på flatt underlag, ble det en ilddåp å skulle ta seg opp 1500 høydemeter med en fullastet sykkel. Men hun holdt motet oppe, og jeg sørget for å fore henne med mat, så vi kom oss til toppen uten å ha ødelagt vennskapet.

Etter en tøff start ble stigningene mer overkommelige jo høyere opp i Rondane vi kom, samtidig med at utsikten ble mer og mer fantastisk etter hvert som de ulike toppene i Rondane og andre fjell kom til syne i horisonten. Og omsider fikk Coco også oppleve de morsomste aspektene av bikepacking. Mange nybegynnere ville kanskje ha latt seg skremme av nedoverbakkene, men snowboarderen Coco ropte bare «digger utforkjøringene» idet hun suste utfor bakkene på selvsikkert vis. De siste 20 kilometerne ble tilbakelagt på et blunk, badet i et nydelig dempet kveldslys og med strålende utsikt over Atnsjøen. Vi slo leir ved elven med utsikt over fjellet. Og da solen gikk ned, ble vi belønnet med en vakker fullmåne som takk for innsatsen på vår første dag på sykkelen.

Coco våknet før meg, etter en kald, søvnløs og smertefull natt. Hun hadde kjempet mot tårene gjennom natten fordi hun hadde så vondt i beina. Da hun krøp ut av teltet for å tisse på morgenen, merket hun at hun knapt klarte å gå. Hun var veldig redd for å fortelle meg at hun kanskje ikke kunne fortsette turen.

Jeg våknet og hilste Coco lystig «god morgen», men like etter så jeg av ansiktet hennes at noe ikke var som det skulle. Hun fortalte meg om den søvnløse natten og smerten i beina, og jeg klandret meg selv og planleggingen min. Jeg burde ha forstått at en så hard start med så mye klatring var i overkant for en som aldri hadde gjort dette før. Jeg prøvde å beholde fatningen og fortalte henne at vi skulle ta det rolig denne morgenen – strekke ut litt, spise en god frokost og så se hvordan vi følte oss. Under frokosten forsvant skyene i takt med at humøret til Coco seg opp. Og da vi hadde pakket alt utstyret, skinte solen og Coco danset. Håpet var tent igjen, men jeg visste at jeg måtte sørge for et rolig tempo med mange pauser denne dagen.

De første 30 kilometerne – før vi svingte av til en mindre grusvei – var Coco stillere enn vanlig, og jeg forsto at det var fordi hun hadde vondt. Vi stoppet to ganger for å justere setet hennes i et forsøk på å dempe smertene. Etter det andre stoppet fikk vi endelig til litt bedre oppsett, noe som fjernet litt av belastningen på skuldrene hennes og gjorde det lettere for henne å slappe av på sykkelsetet. Så tok vi en lengre lunsjpause før turen mot Grimsdalen begynte.

Igjen opplevde vi at ruten ble litt lettere i takt med at utsikten ble flottere. Den vakre fjellutsikten og de morsomme grusveiene var den beste resepten for å få Coco til å glemme smertene. Ruten gjennom Grimsdalen var virkelig turens høydepunkt. Det var en herlig opplevelse hele veien på en stille og jevn grusvei. Og solen sørget for at vi kunne nyte Grimsdalen til fulle.

Sykkelteknisk var det hele ganske behagelig så lenge vi befant oss ved Frekmyr, men mot slutten av dalen hadde vi to større og brattere klatringer å hanskes med. Da begynte Coco å bli sliten etter nok en lang dags innsats, og smertene fra dagen før meldte seg igjen. Ifølge henne måtte hun ty til «nacho power» for å komme seg opp de siste bakkene. En slik «nacho power» hjelper deg å takle hva det måtte være, og den sørget for at vi kom oss til leirstedet med utsikt over fjellene på den andre siden av Rondane like før solen gikk ned. Det var et perfekt sted å tilbringe reisens siste natt.

Vi våknet ved soloppgang til en kjølig, men vakker dag. Det var rim på bakken og syklene, noe som bekreftet at valget om å sove med klærne på var rett! Vi tok oss god tid under frokosten, som besto av havregryn og kaffe, mens vi lot solstrålene få varmen i oss etter en kald natt. Coco hadde sovet bedre enn natten før og hadde også litt mindre smerter enn dagen før, så situasjonen så lysere ut. Kvelden før hadde hun vært mildt sagt skeptisk til å sykle over 100 kilometer på en dag, men nå var hun klar for oppgaven. «Jeg skal fullføre dette, om det så er det siste jeg gjør» var hennes ord idet vi satte oss tilbake på sykkelsetet.

Den positive innstillingen og staheten hennes var nok grunnen til at vi fortsatt var gode venner. Dagen begynte med en utrolig morsom og lang utforkjøring, noe som var akkurat det vi trengte for å få beina i gang igjen. Og vi tok med oss farten derfra gjennom hele dagen, slik at kilometerne simpelthen suste unna. Jeg forstår ikke helt hva Cocos «nacho power» var, men det var iallfall imponerende. Hun kom seg gjennom dagens 100 kilometer uten problemer. Det var litt av en prestasjon med tanke på at det var første gang hun hadde syklet 100 kilometer på én dag. Og det som gjorde det enda mer imponerende, var at hun gjorde det etter to lange dager på sykkelen – der hun på ett tidspunkt hadde bein som verket så mye at hun knapt klarte å gå.

Det viser at tankene våre er den beste ressurs. Heldigvis hatet ikke Coco meg selv etter at turen var overstått, og hun ønsket seg til og med sin egen grussykkel, noe som betyr at bikepacking-eventyret hadde vært en suksess.

Hvordan ville Coco oppsummert turen og bikepackingen? Jeg spurte henne om nettopp det, og det første hun tenkte på, var smertene. Men hun sa det var noen «merkelig tilfredsstillende smerter». Hun nevnte også det behagelig enkle ved å komme til nye steder og ha med seg alt man trenger. Det var givende og litt spesielt. «Det gjør noe med tankegangen din.»

Konklusjonen hennes var at det alt i alt ikke var så vanskelig – det handler bare om å sykle og tåle å ha det litt ubehagelig fra tid til annen. Men så får man også massevis av moro i belønning. Det var ingen tvil om at hun hadde lært mye i løpet av turen!

Vi oppfordrer alle som ikke har prøvd dette før, om å pakke sykkelen og legge ut på et bikepacking-eventyr. Du kommer ikke til å angre på det!