I det andre løpet i LifeTime-serien var spillet endelig på min side. Unbound sto på menyen, og et 320 km langt løp på rette veier skremmer ikke meg. I motsetning til terrengsykkelløp som Sea Otter slipper jeg å ligge våken om natten og tenke på hvilken sykkel som passer best, hvilke dekk jeg bør bruke, hva slags næring jeg trenger og om terrenget blir for teknisk for meg som egentlig er landeveissyklist. Nei, da Specialized spurte meg i desember om hvilken ramme de skulle bruke til årets lakkering, Crux eller Diverge, visste jeg svaret med én gang. Det måtte bli Diverge. På et langt løp som Unbound velger jeg komfort over vekt, og Ian Boswell og jeg kom på første og andre plass i fjor med Diverge-rammer, så jeg har ingen grunn til å endre noe. Den sykkelen er som skapt for denne jobben.
Men det er likevel viktig å snakke om sykler, så la meg vise deg oppsettet mitt, som er nøyaktig det samme som i fjor. Jeg bruker en diverge S works-ramme med Roval Terra CLX-hjul og Specialized Pathfinder pro-dekk (42 mm uten innlegg) og et Shimano GRX 2x-gruppesett. 2x fordi jeg liker det større antallet gir og tettere trinn. Som landeveissyklist er jeg uansett vant til å gire med et krankgir. Girene mine er standard GRX (48–31 foran og 11–34 bak), og sykkelen har Pro-komponenter. Jeg elsker Stealth-setet for offroad og styret for grussykling med 20 graders flare. Bredden på dette styret er 40 cm for å være mer aerodynamisk i nøytral sittestilling.
Ja, aerodynamikk er viktig i et langt løp som Unbound. Hvis du kan spare noen watt, utgjør det en stor forskjell i et titimersløp. Men selv om jeg visste det ville spare meg ca. 30 watt ved vanlig sykkelløphastighet, valgte jeg å ikke bruke aerostyret. Jeg synes ikke de er trygge å kjøre med i et løp med fellesstart. Jeg vil helst at det skal være likt for alle, så jeg ville foretrukket om ingen brukte dem. Det var mye diskusjon på "proffenes e-postliste" om dette, men jeg ville ikke bry meg for mye om tekniske alternativer. Ian og jeg brukte dem tross alt ikke i fjor, og vi kom på en solid første- og andreplass. Rå kraft ser også ut til å fungere godt i et løp som Unbound. Så når 16 av 19 proffer reagerte positivt på å ikke bruke dem, bestemte jeg meg for ikke å tenke mer på det. Jeg bestemte meg for å ikke bruke dem og helle fokusere på løpet. Halv fire om morgenen. Dagen for løpet. Vekkerklokken ringte, og jeg var fornøyd med mine 6 timer med søvn. Det var allerede mye mer enn i fjor, så det føltes som en seier. Etter at jeg hadde helt i meg masse havre og kaffe kjørte vi de 30 minuttene til Emporia. Ved startstreken var været kjølig og tørt. Det hadde vært snakk om at det skulle regne på dagen for løpet hele uken, men starten var tørr, og det var det viktigste for meg. Jeg hater å starte i vått vær, men når jeg har kommet i gang og er varm, bryr jeg meg ikke lenger. Da kjører jeg bare.
Starten på Unbound-løp er alltid veldig hektisk. I spissen ligger det gjerne 200 svært nervøse ryttere som ikke er slitne enda. Vi spurter for å komme først inn i hver sving, og det er mange som kolliderer den første timen. I år klarte jeg heldigvis å unngå en massevelt ved siden av meg hvor for eksempel Lachlan Morton var innblandet. Noen andre velt la jeg ikke en gang merke til fordi de var flere linjer bak meg. Det er viktig å holde seg langt foran for å unngå dette.
Etter hvert som kilometrene passerer, blir folk mer slitne og derfor mindre nervøse. Noen veldig gode ryttere punkterte allerede etter 30 km, og måtte jobbe seg opp i feltet igjen. Jeg prøvde å beholde roen, og gjorde bare det jeg skulle. Jeg satt blant de 20 første rytterne og prøvde å få oversikt over hindringer og mulige farlige punkter. Jeg pleier å drikke fra flasken med karbohydrater og begynne å spise etter 75 minutter av løpet. Etter 75 minutter spiser jeg vanligvis en bit Clif Bloks hvert 30. minutt for å holde liv i energitanken.
Etter å ha spist dagens første faste føde, så jeg meg tilbake og smilte. Jeg så en lang rekke lidende ryttere bak meg, og visste at det var her det store eliminasjonsløpet ville begynne. De gode rytterne som punkterte i begynnelsen av løpet, kom seg mer eller mindre lett tilbake, men å punktere nå ville være et stort problem. Jeg holdt meg i front og fokuserte på å spare energi ved å ikke bli sittende fast i en formasjon siden det var litt vind fra siden. Etter 80 kilometer begynte jeg å dra kjensel på de gode gutta. Pete Stetina var der, så klart. Jeg visste at Ian Boswell ville sitte på hjul med den bakerste i forgruppen, og mine medryttere i Dutchmafia ville så klart være der. Nathan Haas var der, og Paul Voss, som tidligere World Tour-ryttere. Plutselig så jeg også Brent Bookwalter, en tidligere kollega, og vi begynte å prate. Han begynte å bli sliten, og jeg ønsket ham lykke til. Vi hadde bare unnagjort 1/4 av løpet, så dette var ikke tiden for å bli sliten.
