Grussykling i EU kontra USA

Et studium av grussykling på begge sider av Atlanteren.

Alle som kjenner Shimano Gravel Alliance-rytter Erwin Sikkens, vet at han kan sin grussykling, noe som gjorde ham til den perfekte kandidaten for et aldri så lite grusstudium under Unbound. For hva skiller grussyklingen i USA fra grussyklingen i Europa? Og – enda viktigere – hvilken av dem er best?

Jeg har drevet med grussykling lenge nok til at jeg kjenner miljøet godt. Jeg har sett, smakt og luktet på hver eneste variant av grussykling som finnes. Iallfall hver eneste i Europa. 

Men Europa er ikke hele verden, og jeg var fullstendig klar over at jeg hadde et betydelig geografisk hull i kunnskapen min. Derfor var tiden inne for å finne ut hva jeg ikke visste om grussykling – og hva jeg kunne lære av å dra over dammen til USA.

Denne artikkelen kommer til å handle mindre om grussyklingens historikk og kategorier, men mer om gruskulturen vi har blitt kjent med og elsker. Og den kulturen har ikke sitt utspring i Europa – hvilket var hele årsaken til at jeg nå var klar for en lang flytur til Kansas.

Gruskulturen kommer nemlig fra Midtvesten i USA – eller «området man flyr over», som noen kaller det. I disse tilsynelatende uinteressante statene skjedde det spennende saker på sykkel. Det oppsto en bevegelse. En gjeng sykkelentusiaster begynte å gjøre noe nytt og interessant på syklene sine – en kombinasjon av turer og konkurranser på gruslagte terreng langt utenfor allfarvei. Det begynte i det små, men vokste seg større rundt tusenårsskiftet og ble etter hvert til det vi i dag kjenner som grussykling.

Sett med 2022-briller er det tydelig at det amerikanske grusmiljøet hadde veldig mye å si for utviklingen av den europeiske gruskulturen. Men er de to helt sammenfallende? Har vi europeere bare laget en dårlig imitasjon – en mindre konkurransepreget og mindre helhetlig kloning av det som skjer i USA? Eller har vi skapt noe helt eget? For å finne ut av dette og kartlegge to potensielt helt forskjellige kulturer måtte jeg sykle det aller viktigste grusrittet i verden.

Det første jeg la merke til da jeg våknet en fin tirsdag morgen i Emporia i Kansas, var at dette grusrittet gikk av stabelen langt fra nærmeste skog. Det var faktisk ikke engang et leirbål i sikte. Vi befant oss midt i en liten by, med massevis av grusrekvisitter som med stolthet ble vist frem i Commercial Street – byens hovedgate.

Og utenfor byen finnes det ikke annet enn endeløse gressletter med kilometer på kilometer av snorrette grusveier. Det er en helt annen verden enn i Europa, hvor grussyklingen hører mer hjemme i skoglendte oaser teppelagt med ville blomster og barnåler – eventuelt med en og annen bekk sildrende igjennom. Men å bruke landskapet til å differensiere mellom de to virket litt for enkelt – særlig siden naturen er forskjellig fra stat til stat og land til land. Så la oss derfor gå videre til kulturen …

På europeiske grusarrangementer er man innom alt fra MTB-stier og skogsstier til trillepartier og bratte klatringer. Og ja, til og med litt grus hvis du er heldig. Hva har alle disse arrangementene til felles? At konkurranseelementet ikke er det viktigste. Mange av grusarrangementene i Europa handler om å sykle i sitt eget tempo, som regel med en åpen start et sted mellom klokken ditt og datt. Her kan rytterne velge mellom ulike distanser og hastigheter, og det er ikke alltid det kåres noen vinnere og deles ut noen premier. Isteden avsluttes det hele med en avslappet fest rundt et leirbål med alle rytterne. 

I Emporia fant jeg imidlertid fort ut at avslutningsfesten ikke bare var for rytterne – den var for hele lokalsamfunnet. Her er grusarrangementet viktig for hele byen, med en stor utstilling og med alle innbyggerne invitert med på festivitasen. Kafeene er fulle av syklister og ikke-syklister, og digre pickuper deler veien med de hundrevis av syklistene hele uken igjennom. Emporia blir helt overtatt av syklistene – og alle later til å synes det er greit.

Når rittdagen nærmer seg, blir det litt mer alvor. Volumet på høyttalerne skrus opp, og publikum er i ekstase idet fellesstarten går. Det tar rundt en time før det enorme feltet er splittet opp i hindre mindre grupper, hvorav en håndfull proffsyklister setter tempoet helt i front. Selv et stykke bak hvor jeg befinner meg, går det rimelig unna. Og det er hele tiden ryttere som passerer hverandre. Hver gang det er en hump i veien, blir noen forbikjørt. Det er på grensen til nådeløst, men vi har alle et ritt å kjøre – 200 miles er den lengste utfordringen for de fleste. 

Når vi har kommet halvveis, har tempoet roet seg, og jeg begynner å kjenne igjen ansiktene til de som sykler like sakte som meg. Vi har til og med begynt å bli venner, vel vitende om at vi kommer til å bli her en stund. Selve kappløpet er over for vår del – fra nå av er det bare en veldig lang sykkeltur. På dette tidspunktet begynner det nesten å føles som et europeisk grusarrangement, men ikke helt.

Ved målgang – like før midnatt – legger jeg merke til en annen forskjell mellom europeiske grusarrangementer og dette amerikanske grusrittet. Jeg er utslitt. Det er ingen vennlig organisator som møter meg ved målstreken med en øl i hånda, og det er definitivt ikke noe stort leirbål. Isteden havner jeg midt i en fest – den samme festen som har vart hele uken igjennom i byen. Det er moro, og jeg er veldig glad for å ha fullført. Men jeg er for sliten til virkelig å kunne nyte festlighetene. Jeg tar kvelden etter 17 timer på sykkelen.

Selv om jeg gikk glipp av den store grusfesten, forstår jeg dragningen. Det å utfordre seg selv og presse seg maksimalt i høy fart på grusveiene ligner på tilfredsstillelsen jeg får fra landeveissykling. Etter en god natts søvn våkner byen til liv igjen med rytterne og alle fortellingene deres. Emporias mange kafeer er fullstappet. Men samtaleemnene er ikke som jeg hadde regnet med – det vil si, de er ikke som i Europa. Her snakker de om rittet. Hva som gikk galt, hva som fungerte, og hvem som punkterte på det verste tidspunktet. Det er noe ganske annet enn historiene jeg pleier å fortelle i Europa, som gjerne handler om den vakre naturen eller hvor deilig sykkelen føltes på grusen denne dagen. Ja, der kan det faktisk også hende jeg forteller om at jeg stoppet og tok en svømmetur eller en kaffe på en lokal kafé underveis.

En uke etter Unbound er jeg tilbake i Nederland og sykler et lokalt grusarrangement. Jeg slår av en prat med en hyggelig fyr fra New York som nå bor i Europa. Vi snakker om min nye erfaring, og han er enig med mange av mine observasjoner – det er likt, men likevel annerledes. Europeisk grussykling er som surfing – vi samles og surfer på bølgene. Der handler det ikke om premier og pallplasser. Og etter rittet samles man rundt leirbålet, tar en øl og forteller historier. Vennen min fra New York sammenligner det med sånn terrengsykkelkulturen var i begynnelsen. Og det får meg til å tenke på at amerikansk grussykling er litt som baseballkamper. Først er det grilling rett fra pickupen på parkeringsplassen, og så er det tid for kamp – og da mener jeg kamp med stor K! Syklistene kommer like mye for festen som for rittet. Og når man tenker etter, er jo ikke det så ulikt Europa – bare at turfølelsen er byttet ut med rittfølelsen.

Det er som to dialekter av det samme språket. Til tross for de små forskjellene kan de to verdenene fint sameksistere og besøke hverandre. Som i andre familier tar de varmt imot hverandre – med en klem eller et vennskapelig klapp på skulderen. Og de gir hverandre komplimenter og motiverer hverandre til å bli bedre. Grussyklingen er i konstant utvikling, og det er det ikke noe negativt med.

At gruskulturene er litt annerledes rundt om på kloden gjør bare grussyklingen enda vakrere enn jeg trodde.

Og nå kjenner jeg den også litt bedre enn jeg gjorde før.