For alle som liker bikepacking, trenger neppe Sofiane Sehili noen introduksjon. På merittlisten hans finner vi triumfer i verdens største og tøffeste bikepacking-ritt. Vi møtte ham i hjembyen Paris etter suksessen i det 4400 km lange Tour Divide-rittet i sommer og tok en prat om å bære sykkelen i åtte timer, sykling i motvind og hva fremtiden bringer for ham.

«Jeg syklet i nesten førti timer, og så tok jeg en kvarter lang lur i veikanten. Etter luren følte jeg meg bra, og jeg kunne fortsette å sykle gjennom natten. Det var nok søvn», sier Sofiane uten å fortrekke en mine. Sånt er helt normalt for ham, men det er nettopp det som gjør ham til en av verdens beste ultra-endurance-syklister. Som vanlig grussyklist eller bikepacker kan man kanskje tenke at for å lykkes i flerdagsritt trenger man høyt tempo, gode tekniske ferdigheter og en helt spinnvill utholdenhet. Og til en viss grad stemmer alt det. Men Sofianes superkraft virker å være en kombinasjon av de tre ovennevnte faktorene samt en evne til å kunne fungere med så lite søvn at vi vanlige dødelige hadde blitt til snøvlende vrak om vi prøvde oss på det samme.

Sofianes taktikk for Tour Divide, som går fra Banff i Canada til New Mexico i USA, var enkel – unngå unødvendige matstopp. Han tenkte som så at de fleste konkurrentene hans ville stoppe ved første mulighet for etterforsyning, nemlig 250 km-punktet i Fernie i British Colombia. «Alle stopper der, og sist jeg syklet dette rittet i 2019, stoppet jeg også der. Men jeg tror ikke det egentlig var nødvendig. Denne gangen tenkte jeg som så at jeg har mat igjen, så hvorfor stoppe? Jeg syklet sammen med Manu [Cattrysse] og Josh [Ibbett] denne gangen, og jeg visste de ville stoppe. Da jeg handlet mat før rittet, kjøpte jeg meg først to sandwicher. Så fant jeg ut at jeg like godt kunne ta med meg fire av dem, for jeg kom sikkert til å spise alle. Jeg regnet ikke på det – det var bare at jeg kjøpte to og to. Dermed dro jeg ut med en stor, sammenleggbar ryggsekk full av mat. Jeg tenkte tilbake på alle stoppene jeg tok i 2019 og hvor unødvendig mange av dem var. Hvis du pakker smart, trenger du ikke mer enn ett stopp om dagen.»

Selv om man er en av verdens beste ultra-endurance-ryttere, må man iblant ta nøkterne og praktiske hensyn. «Den andre natten i rittet var jeg faktisk ganske lysten på å stoppe. Jeg hadde syklet gjennom hele den første natten, men da jeg kom til Colombia Falls fant jeg ikke noe hotellrom til under 200 dollar natten, så jeg bestemte meg for å sykle videre isteden. Jeg visste jeg kunne sykle lenger uten søvn, og hvis det betydde at jeg kunne spare penger også, var det like greit. Jeg prøvde egentlig å finne en kirke som var åpen, eller et postkontor, som iblant har en foajé hvor man kan få seg en time på øyet, men alt var stengt.»

Noen av de største overskriftene fra Tour Divide 2022 handlet om været og klimaet. Snøstorm. Kuling. Styrtregn. Lyn og torden. Skogbrann. Kort sagt ikke helt optimale forhold når man skal sykle 4000 km gjennom USA. «Været var ganske elendig gjennom hele rittet. Snøen var ikke det verste. Når man kommer til snø og må gå av og dytte sykkelen i 90–120 minutter, får noen av de mest brukte musklene faktisk litt hvile. Etter det gleder man seg til å sette seg på sykkelen igjen. Den første nedoverbakken etter det er herlig. Å kjempe med motvinden i tre dager til ende gjennom Wyoming og Colorado er noe helt annet – vi hadde jevn motvind på 30 km/t med vindkast på rundt 50 km/t. Det var et helvete. Selv når den gir seg eller du kommer til partier som er skjermet for vinden, er du fortsatt veldig sliten etter å ha kjempet med vinden hele tiden.»

Sofiane har en utrolig detaljert hukommelse av rittet, og vi kan se hvordan han gjenopplever det scene for scene i hodet der han sitter overfor oss i ettermiddagssolen i Paris. «Jeg var ikke klar over hvor dårlig været kom til å bli, og hvor mye snø det ville være på toppen av de høyeste passene. Jeg var bare i min egen boble. Det finnes folk på Facebook-arrangementet og i chatgrupper som prøver å skremme andre, ofte basert på egen usikkerhet, men jeg prøver å ikke bry meg om dem. Jeg prøver å være optimist, selv om det viste seg å ikke være noen grunn til det denne gangen, for i år slo faktisk de verste værmeldingene til!» sier han med et smil. «Jeg regnet ut at jeg bar og dyttet sykkelen over snø i sju av de femti første timene av rittet, etterfulgt av nok en time med det samme da jeg kom til Wyoming», fortetter han. «Men noen av rytterne bak meg slet med enda verre forhold. Det kom visst mye mer snø etter at jeg hadde passert de høyeste passene – faktisk så mye at de partiene jeg brukte 2,5–3 timer på å bære og dytte sykkelen, tok over dobbelt så lang tid for rytterne lenger bak i feltet. Så da fikk jeg lønn for strevet med at jeg ikke stoppet i løpet av de første førti timene av rittet.»

I så krevende ritt som Tour Divide, som det tar over to uker å fullføre, er motivasjon en helt avgjørende faktor. «Jeg prøver å sette meg små mål. Jeg forteller meg selv at det kommer til å bli bedre etter et visst punkt eller i det neste partiet. Da lurer man seg selv til å tenke at det tunge partiet man er midt oppi, ikke kommer til å vare så veldig lenge, og at det blir bedre litt lenger frem i løypa. Det er sånn jeg holder motivasjonen oppe – ved å lyve for meg selv. Målet er jo å vinne. Hele poenget er å gjøre sitt absolutt beste. Alle de beste rytterne i bikepacking-sirkuset krever utrolig mye av seg selv. Hele konseptet med denne disiplinen er å presse seg selv, flytte grenser og prøve å finne ut hvor langt man kan strekke seg. Så når du ikke presser deg til det ytterste, får du dårlig samvittighet fordi du ikke prøver hardere. Hvis jeg gjør det bra og vinner et ritt, men uten å ha gjort mitt aller beste, tenker jeg etterpå at jeg må gjøre det enda bedre neste gang og finne bedre måter å takle de ulike situasjonene på.»

I et ritt så langt som Tour Divide er sjansen stor for at det dukker opp situasjoner man ikke har kontroll over. I 2022-utgaven sørget en enorm skogbrann i New Mexico i forkant av rittet for at arrangørene måtte legge om ruten. «Partiet gjennom New Mexico tok meg på senga.» Sofiane forklarer: «Det nye partiet av ruten var mye kortere [hvilket er grunnen til at sluttidene i 2022 ikke kan sammenlignes med tidene fra tidligere år]. Siden den nye ruten var kortere og hadde flere asfaltpartier, kompenserte arrangørene med å inkludere et ekstra parti fra Great Divide MTB-ruten som vanligvis ikke er en del av Tour Divide-rittet. Dette partiet består nesten utelukkende av grus, men det går gjennom et område som er utsatt for springflo, og når det blir vått her, er det nesten umulig å ta seg gjennom det. Da vi startet, sto New Mexico i brann, og ingen regnet med at monsunen skulle komme tidlig og at det skulle bli et problem. Men så var det nettopp det som skjedde. Jeg unnslapp en del av regnet fordi jeg lå i forkant, men da jeg kom til New Mexico, regnet det – selv om det ikke var monsun ennå. Det viste seg at jeg ble den eneste rytteren som syklet hele den nye ruten som de hadde byttet til.»

Avstanden fra Sofiane til konkurrentene ble tydeligst i denne delen av rittet. «Rytterne bak meg kom til dette nye gruspartiet da monsunen hadde satt inn for fullt, så de fikk grufulle forhold. Den første rytteren, Manu, ringte arrangøren og fortalte hva som skjedde. Og siden arrangøren visste at dette partiet var utsatt for springflo, la han om ruten for alle unntatt meg, siden jeg allerede hadde passert dette punktet. Vannstanden steg ganske fort, og jeg måtte faktisk krysse et par elver, noe jeg ikke hadde regnet med. Det tok meg tretten timer å komme meg gjennom et parti av rittet som normalt ville tatt 8–9 timer.»

Etter dyp snø og motvind var neste utfordring for rytterne styrtregn og uvær av bibelske proporsjoner. «Selv da jeg hadde kommet meg gjennom gruspartiet og var tilbake på den asfalterte delen av ruten, var regnet så kraftig at det spratt på veien. Jeg har bare sett lignende i tropiske land. Landeveien var helt oversvømt, og det strømmet elver av sølevann ned fra åsene rundt. Noen steder hadde jeg vann helt opp til navet. Lokalbefolkningen er vant til det, men et par bilister stoppet og lurte på om alt var i orden med meg. En fyr i en campingbil stoppet og advarte meg om at det var enda verre vær på vei bak meg. Der var himmelen helt svart, og lynet slo ned rundt meg omtrent hvert halvminutt. Det var ingen trær i sikte. Jeg var fullstendig blottlagt der midt i veien og følte meg litt som en skyteskive. Jeg har vært i noen ganske så vanskelige situasjoner på sykkelen før, men dette var blant de aller nifseste, for jeg hadde ikke annet valg enn å fortsette.»

Den endrede rutens provisoriske natur innebar at mange av rytterne, Sofiane inkludert, ikke visste like mye om den på forhånd som de hadde ønsket. «Da jeg gjorde undersøkelsene mine før rittet, visste jeg at partiet etter toppen av det siste passet var markert som «no service». Siden dette passet lå såpass høyt og det regnet så kraftig, var jeg bekymret for hypotermi, og det var en av grunnene til at jeg stoppet og søkte ly på toalettet på campingplassen. Dette var et helt nytt og uforutsett parti av løypa, så ingen kjente det særlig godt. Det viste seg imidlertid at det bodde en skytsengel i bunnen av utforkjøringen – og hun hadde en veranda med ly for regnet. Hun hadde lagt ut en sovepose og litt mat der til deltakerne. Hadde jeg visst det på forhånd, ville jeg bare sust ned bakken og tatt meg en time i den soveposen før jeg fortsatte. Etter dette punktet gikk resten av løypa i bare rundt 1500 meters høyde, så selv om temperaturen hadde holdt seg lav, ville det gått greit. Ingen av rytterne visste om denne skytsengelen, men hun skrev et innlegg på Facebook-arrangementet om at hun var der, og hva hun hadde å tilby. Dessverre var det for sent for meg, for jeg var allerede i mål da hun la det ut.»

Selv om det uforutsette stoppet ga Sofiane litt hvile, skapte det noen andre utfordringer isteden: «Da jeg gjorde undersøkelsene mine før rittet, visste jeg at dette partiet, som er rundt 300 km langt, ikke bød på noen som helst mulighet til å få tak i mat, så det gjaldt å ha med seg alt man trengte. Jeg hadde planlagt for det, så jeg hadde med meg masse mat, slik at jeg ikke trengte å stoppe. Jeg hadde imidlertid ikke budsjettert med den seks timer lange pausen på toalettet på campingplassen, så jeg gikk tom for mat de siste 60–70 kilometerne på veien til Silver City, noe som innebar at jeg måtte sykle en omvei for å finne mat. Der tapte jeg en time, men på det tidspunktet var behovet for mat større enn behovet for å spare tid.»

Sofiane hadde ikke bare som mål å vinne rittet, han ville også slå rekorden. Mike Halls rittrekord på utrolige 13 dager, 22 timer og 51 minutter har stått siden 2016. Sofiane hadde planer om å prøve å slå den, men endringene i ruten innebar at det var lite sannsynlig. «Vi visste helt fra starten at de kom til å legge om ruten, så det kom ikke til å bli noen rekordtid, og sluttiden min ville ikke bli direkte sammenlignbar med Mike Halls rekord. Det var selvsagt skuffende, for jeg hadde så lyst til å prøve. Jeg hadde et lite håp om at partiet i New Mexico som var stengt på grunn av skogbrannen, ville bli åpnet igjen før jeg kom dit. Arrangøren sa at hvis det skjedde, skulle de legge om til den opprinnelige ruten igjen, og da ville rekordtiden vært en reell mulighet. Dessverre åpnet ikke det brannutsatte partiet før dagen etter at jeg gikk i mål, så alle rytterne syklet den endrede ruten.»

«Da jeg forsto at jeg ikke kom til å kunne kjempe om Mikes rekord, fokuserte jeg bare på å vinne rittet. Når det er sagt, ønsket jeg fremdeles å klare en tid som det sto respekt av. Målet var tretten og en halv dager, men etter de åtte timene med bæring og dytting av sykkelen i snøen visste jeg at det kom til å bli vrient. Alle som fullfører dette rittet under disse forholdene har levert en vanvittig prestasjon. Jeg var skuffet over at jeg ikke klarte å kjempe om rekorden, men jeg er veldig glad for å ha vunnet en av de tøffeste utgavene av Tour Divide noensinne. Forholdene var mye tøffere denne gangen enn da Mike satte rekorden sin i 2016. Han leverte et glimrende ritt og syklet utrolig fort, men jeg var der det året, og forholdene da var perfekte fra start til mål.»

 Alle flerdagsritt byr på oppturer og nedturer, men Sofiane lyser opp når han forteller om alle inntrykkene fra Tour Divide: «De første 4–5 dagene var jeg så fokusert på syklingen og på å være så rask og effektiv som mulig for å holde konkurrentene bak meg, så da lot jeg meg egentlig ikke sette pris på alt som var rundt meg. På toppen av et av bærepartiene var det et brevann på den ene siden og en furuskog på den andre – alt dekket av snø – men jeg kunne ikke nyte synet av det. Naturen var mye mindre viktig enn rittet jeg var i gang med. Jeg klarte ikke å finne det mentale rommet som krevdes for å føle noe som helst om omgivelsene. Alt det endret seg imidlertid da jeg forsto at jeg hadde et betydelig forsprang. Da lot jeg alle følelsene få plass – både de positive og de negative. I Montana begynte jeg å sykle rundt klokka to på natten, etter en nitti minutters pause. Rundt klokka ni var jeg i en dal som jeg ikke husket fra mine tidligere deltakelser, så det var en ganske uventet følelse. Jeg hadde medvind, og alt gikk veien. Det var første gangen i rittet jeg tillot meg å koble litt av og bare nyte turen. En kort stund der var jeg ikke lenger med i et ritt, men bare ute på sykkeltur. Og da klarte jeg å ta inn alle synsinntrykkene og sette pris på hvor fint det var å være der.» 

Før vi gir slipp på Sofiane og lar ham fortsette dagliglivet i Paris, var det ett åpenbart spørsmål til vi ville ha svar på: Hva er neste målsetting for ham? Finnes det lenger noen utfordringer igjen for ham der ute? «Det er ikke så mange store ritt igjen å vinne, men dette er en veldig ung sport, så det kommer stadig nye arrangementer. Jeg har vunnet nok store ritt til at jeg har befestet min posisjon som en av de beste i gamet, noe som betyr at jeg kan melde meg på andre arrangementer med andre typer motivasjon. Jeg har lenge tenkt på Highland Trail 550. Jeg følger med på det hvert år og tenker at det ser grusomt ut, men jeg har så lyst til å sykle det rittet, uten at jeg helt vet hvorfor! Det er visstnok forferdelig og beinhardt, men også veldig vakkert. Det er et mytisk ritt for de aller tøffeste i bikepacking-sirkuset. Jeg er usikker på om jeg har terrengsykkelferdighetene til å vinne det, men jeg vil gjerne prøve. Vinneren er som regel en som har prøvd noen ganger før. Jeg er fornøyd om jeg bare klarer å fullføre det.»

Hva med livet etter karrieren? «Jeg er førti nå, så jeg vet jeg ikke kan holde meg på toppnivå i ti år til. Det viktigste er å ha det moro på sykkelen og kose seg med rittene. Foreløpig er det fortsatt veldig moro å konkurrere, tilbringe massevis av tid på sykkelsetet og være sliten hele tiden. Jeg elsker fremdeles å vinne, og ikke minst så elsker jeg kameratskapet etter rittene, når alle sitter sammen ved målstreken og forteller historier. Jeg er veldig glad for å være en del av dette fellesskapet, og jeg håper jeg kan fortsette å være en del av det – ikke bare som konkurranserytter, men også som en som står for de gode verdiene i sporten. Jeg er veldig glad for at fellesskapet respekterer mine meninger. Alle topprytterne jeg har møtt, er ikke bare sterke og veltrente – de er også smarte, veltalende og har sunne verdier. Det er derfor jeg er så glad i dette fellesskapet. Jeg har veldig lyst til å bli rittarrangør en gang i tiden, slik at jeg kan gi noe tilbake. Jeg vet ikke helt hvordan ennå, men jeg vil gjerne være involvert i sporten på et vis og kjempe for verdiene som definerer dette fellesskapet.»