Postveien i nord

Ruten er en del av den gamle postveien som gikk fra København til Alta. Den begynner på snaufjellet i nasjonalparken Pallas-Ylläs i Lappland i Finland og fortsetter tvers over Finnmarksvidda og videre til Alta. Dette villmarksområdet som utgjøres av Lappland i Finland og Finnmarksvidda i Norge, er tre ganger så stort som Belgia og et av de største områdene av sitt slag i Europa. Her lever det fem reinsdyr for hvert fjerde menneske, så det er større sjanse for å støte på rein enn folk langs stien. Men reinsdyra er ikke først og fremst her for å bli beundret av syklister – de utgjør en økonomisk bærebjelke for samene som bor her. Nettopp derfor er ruten stengt i høysesongen i slutten av september, da tusenvis av rein samles og flyttes i det som kalles høstflyttingen.

I tillegg ble de anbefalt å unngå «räkkä» – det vil si sommersesongen i Lappland, når det kryr av mygg, knott og klegg der oppe. For ellers må du belage deg på å sykle med heldekkende myggnett. Selv om Sami aldri hadde vært i Lappland før, visste hun alt om myggen, så hun stilte selvsagt opp med mygghatt, myggarmbånd og myggspray. Räkkä strekker seg som regel fra slutten av juni til midten av august, hvilket betyr at sensommer og tidlig høst er det ideelle tidspunktet for bikepacking her. Og i september kan man dessuten få med seg nordlyset.

Vi legger i vei på grusveier og ett og annet asfaltert parti fra Ylläs til Pallas, hvor vi får vårt første glimt av de sju vakre snaufjellene i Pallastunturi. Selv om den opprinnelige planen var å unngå alle offentlige veier, visste Henna at det neste partiet fra Pallastunturi ville bli tøft med MTB-sykler, for ikke å snakke om grussykler, så de bestemte seg for å ta veien og stoppe på Restaurant Loimu isteden. Da vi svingte inn på parkeringsplassen til Loimu, var det som om vi hadde tatt en tidsreise. Det er et utrolig sjarmerende og beskjedent sted hvor bensinpumpene og interiøret tar deg med tilbake til 70-tallet. Det enkle livet og den lokale kulturen her oppe i nord, kombinert med freden og roen man får av å sykle gjennom den vidstrakte villmarken, gir deg en helt unik bikepacking-opplevelse som er det stikk motsatte av byens kjas og mas.

Himmelen var i ferd med å klarne etter noen regnbyger, og vi fant tilbake til skogsveien som førte oss til leirplassen ved innsjøen hvor vi hadde planlagt å overnatte. Vi tok et kjapt bad i det klare vannet og satte på myggnettingen før middag – takknemlige for at det finnes så mange innsjøer og elver som gjør livet enklere når man er ute på bikepacking. Etter middag fant vi frem et ostefat, nesten på spansk vis. «Med så gode middager som dette drar jeg bare på tur med Sami fra nå av», kommenterer Henna med et smil.

De to første kilometerne av dag to ga oss en forsmak på hva vi hadde i vente på postveien: bratte stier, steinete partier og løs sand som tvang oss av sykkelen fra tid til annen. Det sinket oss, men vi var glad for å ha kommet oss av veien – særlig siden vi ble belønnet med fantastisk utsikt i alle retninger. Denne ruten er nok mer kjent blant fotturister, så de mange som var ute og gikk med tursko på stien mellom Hetta og Pallas, ble nok noe overrasket over å se to jenter på grussykler som slet seg over de ujevne stiene, balanserte seg over plankene og bar syklene over steinene.

Vi stoppet for en lokal godbit på en liten grillkiosk midt i ødemarka og ble fortalt av en dame der at de hadde den beste soppsesongen på 60 år, hvilket forklarte hvorfor vi så sopp overalt. I Hetta fylte vi på lagrene og bestemte oss for å holde oss på MTB-ruten, selv om vi hadde hørt at de neste 25 kilometerne kom til å bli tøffe. Det ryktet viste seg å stemme – ikke først og fremst på grunn av alle steinene, men på grunn av de utallige myrene som det ikke var mulig å sykle gjennom. Slitne og litt demotiverte stoppet vi ved en turisthytte halvveis i partiet, men så bestemte vi oss for å fortsette likevel, siden værmeldingen spådde kraftig regnvær som ville gjøre stien enda verre. I tillegg trodde vi at vi kunne overnatte i den neste landsbyen, Näkkälä, men det så ikke så lovende ut da vi kom dit. Og det var for dårlig dekning til at vi kunne få hjelp av Google Maps. Nå var vi slitne og begynte å bli kalde. Til slutt fikk vi vite at eieren av stedet var ute på fisketur uten telefonen sin med seg, og han var den eneste som hadde nøkkel. Vel vitende om at neste overnattingssted var 13 km unna – i feil retning – bestemte vi oss for å sette opp teltet på parkeringsplassen til turstien. Straks vi hadde fått opp teltet, begynte regnet å hølje ned, og slik fortsatte det hele natten igjennom.

Den kalde og regnfulle morgenen som fulgte, gjorde at vi ikke fikk den deiligste starten på dag tre. Men vi kastet oss på syklene med mål å komme oss til Kautokeino og finne en varm seng neste natt. Her var stiene sandete istedenfor steinete, men de store vanndammene fra gårsdagens regnvær – i tillegg til diverse kryssinger av myrer og elver – holdt tempoet nede. I dette partiet føltes det som vi var helt alene midt i ingenmannsland. «Det mest overraskende var hvor lenge man kan sykle på en grusvei uten å se ett eneste hus. Vi satt timevis på sykkelen i kilometer etter kilometer uten å se noen eller noe – ikke engang et dyr eller en fugl», sier Sami ettertenksomt. Men så til sist, etter mange timer på sykkelsetet, oppdaget vi noen hytter på den andre siden av en innsjø. For å komme oss dit måtte vi imidlertid krysse en elvemunning med vann opp til lårene. Da vi var over på den andre siden, ønsket eieren av huset der oss velkommen på norsk og inviterte oss inn på kaffe. Vi var både sultne og slitne, så vi var overlykkelige over å få en pause og møte familien i huset.

Det var idyllisk. Bestemoren satt og strikket, den unge sønnen i huset snakket perfekt engelsk, det gikk sauer rundt i hagen, og alle satt vi og fortalte hverandre historier over et deilig måltid med lokal mat som reinsdyrtunge, tørket reinkjøtt, kaldrøkt laks, og skiver med brunost, molter og blåbær. Dette var Norge på sitt aller beste. «Møtet med denne familien var et høydepunkt. Selve syklingen er moro, men det er slike møter med lokalbefolkningen underveis som gjør turen virkelig minneverdig», istemte Henna og Sami. Da vi spurte familien om vi kunne betale litt for oss, kom det et ettertrykkelig nei fra faren i huset, som isteden åpnet armene og ga oss en bamseklem. Og idet vi skulle til å dra videre, kom han løpende ut med et stort stykke tørket reinkjøtt som vi kunne ha med oss på reisen videre.

Nå var den tyngste delen av ruten unnagjort. På de siste 145 kilometerne til Alta var det grusveier, så vi følte oss trygge på at vi ville få opp farten litt. Etter en varm dusj og en god natts søvn våknet vi uthvilte og fulgte elven ut av byen. Idet klokken bikket tolv, tok vi oss over tregrensen og kunne nyte utsikten av et vidstrakt fjellandskap. Vi laget lunsj i en lavvo før vi bega oss videre på noen av de lengste rette strekkene vi noensinne hadde sett. Landskapet her er så åpent og stille at det er nesten magisk. Tradisjonen tro kom vi heller ikke denne gangen tørrskodd til målet for dagen – som var gamle Suolovuopmi fjellstue. Regnværet dagen før hadde etterlatt seg svære vannpytter i veien, og noen av dem fikk Henna oppleve på litt vel nært hold. Men det ble et koselig opphold i fjellstua, hvor vi blant annet fikk en deilig middag med lokal fjellørret og poteter før sengetid.

Det hadde gått raskere enn forventet. Vi hadde nå bare 65 kilometer igjen til Alta, og grusveiene videre skulle være tipp topp. Vi begynte med en klatring opp til snaufjellet, hvor vi ble tatt imot av en bitende nordavind. I horisonten kunne vi se noen av Norges berømte snøkledde fjelltopper mens vi tråkket oss videre bortover vidda. Vi så et par reinsdyr – som plutselig ble til hundrevis. «Selv for meg som er finne, er det en kul opplevelse å sykle her blant reinsdyrene, og Sami ble jo en skikkelig reinsdyrvenn i løpet av turen», sier Henna begeistret. Et annet høydepunkt på denne siste dagen var da vi støtte på en mor og datter som var ute og trente med et kobbel på tolv huskyer til det berømte Finnmarksløpet – Europas lengste trekkhundløp. De holdt ikke samme tempo som syklene våre, men de hadde ikke noe imot at vi stoppet og klappet litt på hundene. Med nytt mot fortsatte vi videre til Alta, vårt endelige reisemål. For at det siste strekket ikke skulle bli for lett, hoppet vi tilbake på MTB-ruten, som nå besto av singletrack-stier langs Altaelva. Det er ikke sikkert det var det beste valget, for selv om det var noen skikkelig artige partier her, var det også andre som var for sølete til å sykle. Men til sist kom vi oss til den berømte Nordlyskatedralen i Alta, som satte punktum for vår 380 kilometer lange tur gjennom et av de største villmarksområdene i Europa.

Været var kanskje ikke det varmeste, men de vidstrakte landskapene, reinsdyrene, den hyggelige lokalbefolkningen og det magiske lyset gjorde dette til en uforglemmelig tur – av den typen som varmer mer på innsiden enn på utsiden. Og er det ikke nettopp derfor vi driver med dette?