Basajaun – forvent det uventede

Basajaun er et 760 kilometer langt grusritt som er proppfullt av utfordringer – og oppkalt etter den mytiske vokteren av Baskerlands dypeste skoger.

«I ritt som dette må du være klar for alt – og da mener jeg virkelig alt!»

Foruten Badlands påstås dette å være «det ultimate uassisterte grusrittet i Europa», så Shimano Gravel Alliance-rytter Ibai Fradejas visste at han måtte stå på startstreken her når dette 760 kilometer lange rittet med 15 000 høydemeters stigning og 75 prosent grusveier skulle gå av stabelen for første gang.

Det blir aldri ensidig i dette 48-timers rittet, som tar deg med fra frodige skoger til karrige sletter, langs Ebros banker til Sierra de la Demandas ruvende topper, opp Pico San Lorenzo og videre gjennom naturparken Izki.

Jeg syklet som et mikspar med Virginia Cancellieri, en rytter fra Orbea Factory Team. Vi kjente hverandre knapt fra før og hadde bare møttes én gang tidligere, så jeg visste at det var et risikabelt trekk. Vi ville bare ha hverandres selskap gjennom hele rittet. Jeg vet av erfaring hvor viktig det er å ha en god relasjon med lagkameraten din. Det gjelder i enhver konkurranse, men særlig i et ritt så krevende som Basajaun, hvor man ikke kan unngå å oppleve både oppturer og nedturer.

Målet for første etappe var å komme oss så nær Calahorra som mulig uten søvn, det vil si 506 kilometer ut i løpet. Dersom vi klarte å følge min plan med å holde 13 km/t (medberegnet stopp), ville det ta rundt 38 timer. Vi begynte lørdag kl. 08.00 og hadde planer om å sykle uavbrutt frem til 22.00 på søndag. Etter det skulle vi unne oss 4–5 timers søvn før vi tok de 280 siste kilometerne i ett jafs. Målsettingen? Å gå i mål på nøyaktig 3 dager / 72 timer.

Jeg sier alltid at i en så tøff prøvelse som dette, må man forvente nesten hva som helst. For uansett hvor godt forberedt man er, er den virkelige nøkkelen å klare å tilpasse seg uforutsette hendelser – for de kommer, det er helt sikkert. Vi havnet raskt på etterskudd siden vi tok flere hvilepauser enn jeg hadde lagt opp til, så vi kom ikke til Calahorra før kl. 07.00 på mandagen – ni timer senere enn planlagt. Da hadde vi allerede fått hvilt en del, så vi trengte ikke å stoppe og sove her, men det var noen andre ganger vi virkelig trengte å komme oss av sykkelen.

FØRSTE STOPP – 254 KM – VILLANUEVA DE AEZKOA

Vi kom til byen rundt midnatt og stoppet på den første åpne baren vi fant. De raskeste rytterne hadde allerede vært her, så det var ikke så mye mat igjen. Men den snille servitrisen ga oss en kaffe med melk og en sobao, en type søtt brød fra området. Ut fra andre trøtte syklister rundt oss å dømme var dette et fint sted for en skikkelig hvil, så vi fikk 90 minutter med søvn mellom ett og halv tre før vi bestemte oss for å sykle videre.

ANDRE STOPP – 307 KM – URROZ-VILLA

Solen skulle akkurat til å stå opp da vi tok oss en times blund på en benk på en rasteplass rett før byen. Vi hadde knapt kommet videre siden forrige stopp, men utmattelsen hadde meldt seg, så vi hadde ikke noe valg.

SIESTA – 417 KM – MÉLIDA

Mélida var den siste byen før halvørkenen Bardenas Reales. Klokka var fire om ettermiddagen og solen brennhet. Ifølge sykkelcomputeren var temperaturen på drøye 40º C, så vi bestemte oss for å slappe av frem til klokken sju. Vi fant litt skygge i en park og ventet der til solen gikk ned før vi tok oss inn i ørkenen. Det var en av de beste beslutningene vi tok – ikke bare fordi vi slapp den kvelende varmen som gjorde at en av konkurrentene våre fikk heteslag og ble hentet med helikopter i ørkenen, men også fordi vi fikk oppleve en av de vakreste solnedgangene jeg noensinne har sett.

TREDJE OG SISTE STOPP – 501 KM – SAN ADRIÁN

Vi sov fra 03.00 til 06.00 i arkadene på torget i byen. Årsaken til dette stoppet var ikke nødvendigvis at vi var slitne – selv om vi definitivt kjente det – men mer at vi hadde et behov for å få av shortsen etter 43 timer på setet.

OVER MÅLSTREKEN

Vi avsluttet Basajaun som det første miksparet på 74 timer, hvorav sykkeltiden var på 48 timer og 50 minutter og gjennomsnittshastigheten var 16 km/t. Det var bare to timer langsommere enn forventet. Vi kom på tredjeplass totalt, og Virginia var den første kvinnen til å krysse målstreken. Som i ethvert ultraritt er den største konkurrenten din i Basajaun deg selv. Og jeg må innrømme at jeg er ganske stolt av dette resultatet. Vi syklet solid gjennom hele rittet – vi passet på å ikke gå helt i kjelleren i klatringene eller ta for store sjanser i utforkjøringene. Den strategien funket, for verken syklene eller kroppene våre klappet sammen.

Jeg dro fra Basajaun ikke bare en erfaring rikere – men også med både en ny medalje og en ny venn. Etter tre dager i overlevelsesmodus blir man utrolig tett knyttet til makkeren, selv om man ikke kjenner hverandre så godt til å begynne med.

Når jeg skriver dette ti dager etter rittet, kjenner jeg fremdeles at flere av fingrene er ømme. Men jeg har klart å glemme smerten i rumpa, den brennende varmen, det beinharde slitet i hike-a-bike-partiene, de verkende beina, kulda like før soloppgang, tørsten, den endeløse sulten og søvnmangelen … Heldigvis husker jeg fremdeles solnedgangen i Bardenas Reales, samtaler med syklister fra hele verden, og den tilfredsstillende følelsen av krysse målstreken sammen med Virginia til slutt.