Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle skrive disse ordene, men her kommer de: Faren min er trendsetter. Fra da jeg først begynte å sykle – med støttehjul – husker jeg at han dro ut, nedlasset med sykkelvesker, for å krysse naturreservatet Eichenhain i Stuttgart. Og nå som bikepacking-trenden blir stadig mer populær, er han stolt av at han har vært ute på slike eventyr i flere tiår.
Jeg fulgte ikke i hans fotspor med en gang, så jeg er den første til å innrømme at bikepacking er ganske nytt for meg. Som erfaren langtursyklist blir faren min synlig irritert av ordet «bikepacking» – jeg prøver å la være å si det når han er i nærheten.
Det er ikke bare ordene vi bruker, som er ulike – vi har forskjellig tilnærming også. Faren min er den typen syklist som tar med seg alt han kan komme til å trenge på sykkelturen. Jeg, derimot, trippelsjekker at jeg har undertøyet som tørker fortest for umiddelbar vask og tørk, og jeg kjøper alt jeg kan få tak i av minitoalettsaker for å holde vekten nede. Så har du faren min, som pakker et ekstra par jeans så han kan bytte antrekk og tar med en kjempestor tannkremtube, uansett.
Vi skal ta Isar-sykkelruten, en sykkeltur på 300 km som tar seks dager fra Isar-elvens utspring til stedet der den flyter sammen med Donau – starten går fra min lokale jernbanestasjon i Mittenwald i Bayern.
Hvis noe noen gang har fortjent heltebilder i slow-motion, er det dette: Faren min og kameratene hans som går av toget med fullastede elsykler med Karwendel-fjellene ruvende i bakgrunnen. Forestill deg det med en episk cowboylåt og sju ryttere i 70- og 80-årsalderen som er klare for eventyr.
Sandaler og hengelås
I mitt sykkelunivers snakker vi om karbon-layups, vektforskjellen i gram mellom ulike pedaler og fordeler og ulemper ved Gore-Tex. Det varmer hjertet å sykle med pappa og vennene hans som er ikledd behagelige fritidsbukser, sandaler og rutete ullskjorter.
Hver gang vi stopper et sted, trekker karene frem en hengelås med kjetting – typen du kjøper på jernvaren og som veier minst like mye som en sykkelramme. Det er en påminnelse om hva vi driver med og hvorfor. Det eneste som betyr noe, er at du vil komme deg ut på sykkelen. Og Heinz, Gerhard, Sigi, Helmut, Hans, Rolf (faren min) og Rolf nummer to er virkelig ambisiøse. Så ambisiøse at jeg av og til undrer meg: Hva i all verden var det som gjorde meg så besatt på å bli med dem.
I den første motbakken opp til Hallerangerhaus ser jeg ryggene deres forsvinne mot horisonten, og jeg innser at vektfordelen de bittesmå toalettsakene gir meg, ikke er i nærheten av å gjøre opp for effekten fra motorene deres og de mange tiårene med erfaring de har. Det er ikke rart at de ikke stresser over hvor mye sykkelveskene veier.
Sykkelruten følger elven der den snor seg gjennom dalen og skimrer i det fjerne. Men selv på de mest billedskjønne og postkortlignende stedene langs ruten får jeg ikke hvile mye. Jeg mistolker at pappa stopper som en omtenksom gjerning – et tegn på at han venter på at datteren skal ta ham igjen. Så feil kan man ta. Det var bare for å knipse et raskt bilde. Han er ansvarlig for gruppens bildesamling etter turen. Greit nok, jeg må innrømme at utsikten er uendelig mye mer imponerende enn mitt stadig rødere ansikt.
Resten av gruppen er langt foran nå. Dette er tydeligvis ikke en «no-drop ride», eller tur der ingen skal sykles fra. Skjenke gruppens svakeste medlem en tanke der hun sykler på den analoge sykkelen sin? Ikke her i gården. Håndsignalene deres har også forbedringspotensial, men mine velmente råd faller for døve ører – i overført betydning, så klart.
En strålende fremtid
Jeg kan ikke unngå å føle en enorm respekt for disse karene. Deres jevnaldrende har sluttet å reise ut på eventyr og trening for lenge siden. Disse syklistene ville valgt sykkelsetet over sofaen når som helst. Det understreker hvor heldige vi er med at sykkelen er favorittransporten vår. For tross alt, hva egner seg vel bedre for Livet 2.0 og våre eldre dager enn en sykkel?
Underveis på turen lærte jeg at falne trær og bayerske pølser er de eneste gyldige grunnene for å stoppe. Faren min og vennene hans vil sykle. Hvem bryr seg vel om hvor gamle de er? Eller om de har på seg sandaler? Eller hvor mye hengelåsene deres veier? Det føles ganske enkelt godt.
Selv om beina mine kanskje er uenige, sier jeg dette likevel: Pappa, neste gang du vil ut på sykkeltur, må du ringe meg. Når som helst.
Biografi
Anke Eberhardt er journalist i den virkelige verden, med et ondt alter ego kjent som @anke_is_awesome som serverer vittigheter i sosiale medier. Du finner henne også på YouTube der hun tilbyr sykkelopplæring, selv om hun bare har byttet én innerslange i hele sitt liv. «Fake it until you make it» kombinert med «Look pro, go slow» – men alltid med et smil.
Del denne artikkelen
