Som voksen finnes det ikke noen mer ydmyk følelse enn når man skal prøve å lære seg nye kunster, så det lønner seg å ha en venn som Shimano Gravel Alliance-syklist Ibai Fradejas, som utvilsomt er for litt av en veteran å regne når det røyner på, til å bli med som veileder gjennom uberørt terreng.
Fra nybegynner til 500 km på bare åtte dager: Ibai følger Sandra Parras overgang fra rendyrket landeveisrytter til målgang i Tuscany Trail og hva som skal til for å komme dit.
FRA PRØVETUR TIL HOBBY
Med en solid bakgrunn fra å nyte naturen, en barndom med camping og lidenskap for langdistansekjøring på grus, har jeg blitt referansepunktet for alle som føler trang til å utforske. Da min gode venninne Sandra Parra – en fullbefaren landeveisrytter bosatt i Valencia – ville prøve seg på et sykkeleventyr i det fri, spurte hun meg hvor lenge hun ville bruke på sin første bikepacking-tur. Det er ikke noe problem, sa jeg. Vi gjør det til våren. Selv om jeg var raskt ute med å tilby hjelp, visste jeg at jeg ville få det travelt – hun er tross alt en syklist som sjelden eller aldri våger seg bort fra asfalten.
Vi fikk henne i gang med det samme. Vi begynte med å skaffe henne sin første grussykkel, som vi spesifiserte med et Shimano GRX 2x11 gruppesett og tilpasset kjørestillingen hennes. Vi lot henne sykle den første turen på 30 km i lett blandet terreng, og det gikk greit. På tur to – hennes første ordentlige grussykling – tøyde hun grensene og fikk kontroll over den ekstra bremsekraften i GRX-oppsettet, der skrens og nesten-krasj utløste brede flir. For en lettelse.
Tredje tur var imponerende; jeg følte spenningen dirre da den innledende frykten hennes for en teknisk utforkjøring utløste en innsatsvilje som gjorde henne i stand til å takle den. Det ga oss begge visshet om at hun ville være klar til å kjempe seg gjennom mer krevende stunder, som garantert ville komme. På fjerde tur var Sandra for alvor hekta – det hele var gått over fra en prøvetur til en hobby. Nå kan det virkelig bli alvor...
FREMSKRITT FØRER TIL PLANLEGGING
Etter at Sandras sykkel ankom tidlig i 2022, gikk det noen måneder der vi diskuterte hva sluttmålet skulle være. Vi bestemt oss for Tuscany Trail, og tiden var nå inne for å gjennomføre planen. Sandra var fortsatt litt bekymret for at hun aldri hadde kjørt så langt, og enda mindre med en fullastet sykkel ... og hun hadde et poeng. Tuscany Trail er 500 km lang med 8000 klatremeter, men vi bestemte oss for å gjøre det likevel. Logistikken var ikke enkel, ettersom start- og målstrek ligger på forskjellige steder og ingen av stedene er i nærheten av en flyplass.
26. mai 2022
Vi landet på flyplassen i Pisa og tok flybussen til sentrum. Vel fremme bygde vi opp syklene, pakket alt i sykkelveskene og bestemte oss for å se byen som turister før vi tok et nytt tog til Donoratico, hvor Tuscany Trail starter i morgen.
27. mai 2022
Dag 1 på Tuscany Trail – 150 km og 2400 meter
Kl. 8:30 var det åpnet for henting av startnummer. Det var bare 15 km fra hotellet vårt, så vi ankom i tide. Her var det kjente fjes og gamle venner å snakke med, men endelig kommer vi i gang med å sykle kl. 10.00. Adrenalinet tok overhånd og tempoet var intenst det meste av dagen. Vi stoppet bare tre ganger: én gang for å få en is, en annen gang for å få en sandwich og en is, og en tredje gang for å spise noen pizzastykker og fylle opp med dagligvarer til middag.
Vi tilbakela de små veistrekningene i høyt tempo og passet på å ta ekstra forholdsregler i utforkjøringene, for det tekniske nivået er tross alt som det er. Vi begynner å kjenne trettheten i kroppen, så vi bestemte oss for å slå leir. Klokken er nå 20.30 og vi skal nyte litt middag med de siste solstrålene før vi legger oss.
28. mai 2022
Dag 2 på Tuscany Trail – kl. 10.00. 145 km med 2700 m
Dagen opprant kl. 05:30, men det tok oss to timer å pakke alt – det gikk litt tregt. Jeg tok på meg de skitne klærne fra i går, men Sandra, nybegynneren, kunne ikke – eller ville ikke – gjøre det samme. Likevel er salvesken hennes fullpakket med mer klær enn nødvendig, så det spiller jo ingen rolle. Vi forventet en lang dag, og det ble det også. Planen var å prøve å matche gårsdagens distanse slik at vi kunne gjennomføre turen på bare tre dager. Det er langt fra noe kappløp, mer en personlig utfordring, der vi kjører fra soloppgang til solnedgang i konstant tempo og stopper for å spise is, pizza og ta bilder.
Det var tungt første del av dagen på smale, steinete veier, noe som gjorde det veldig vanskelig å kjøre i konstant tempo. Vi nådde Siena ved middagstid etter å ha kjørt bare 60 km. Vi stoppet for å spise og snakket om at andre halvdel av dagen så mer gunstig ut, selv om værmeldingen varslet torden, noe som er typisk for årstiden. Vi hadde 90 km igjen til målet San Quirico d´Orcia.
Varslene vi fikk på telefonene våre sviktet ikke, og tordenen begynte å skralle på himmelen. Vi bestemte oss for at det ville være fornuftig å søke ly under en bro og vente på at det skulle gå over. Litt senere fortsatte vi, og valgte å fylle opp tanken med en deilig porchetta panini – en umiddelbar energikilde.
Vi nådde målet da det begynte å mørkne. Det hadde vært fint å sove på et av de små overnattingsstedene i byen, men de var alle fulle. Vel, vi var kommet for å oppleve eventyret, så uten å miste motet søkte vi etter en park i utkanten der vi kunne overnatte – denne gangen la vi oss ned under et halvtak uten å bry oss med å sette opp teltet i håp om at neste dags pakking skulle gå fortere.
29. mai 2022
Dag 3 på Tuscany Trail – kl. 11.00. 170 km med 2600
Da solen sto opp, oppdaget vi at andre deltakere også hadde kommet på den samme ideen om å overnatte i denne parken. Vi tok oss en energibar til frokost for å stille sulten før vi nådde den første byen, der vi bestilte en varm kaffe og noe å spise. Terrenget har vært gunstig på vei mot kysten. Når det bare er noen få bakker som skiller oss fra målstreken, kommer øyeblikket man begynner å bli trist og tenke at eventyret nesten er over. Jeg lurer på om vi har satt nok pris på det, om vi har kjørt for hardt, eller hva annet vi kunne ha gjort. Men sannheten er at vi har delt strekningen med folk fra hele verden med den samme lidenskapen om å utforske verden fra sykkelsetet.
I dag fikk vi et par mekaniske problemer (som vi heldigvis lett løste) før vi nådde Ortobello og målgang rundt kl. 20.00. Rett før målstreken krysset vi det fantastiske naturreservatet Duna Feniglia, som stilte opp med en forestilling i form av en av de mest utrolige solnedgangene jeg noensinne har sett i mitt liv. Når jeg skriver dette nå, slår det meg at vi er langt hjemmefra med bare syklene våre og de få tingene vi trenger for å overleve, og det er så enkelt at det blir magisk.
Etter et etterlengtet bad og hvil på hotellet er vi klare for å reise med tog til Roma. Vi tar en ekspresstur gjennom gamlebyen før vi legger kursen mot en lokal sykkelbutikk som vennlig nok har oppbevart to kasser for oss slik at vi kan pakke syklene til hjemreisen.
Avslutning
Selv om Sandra ikke var tilstrekkelig vant til sykkelen eller terrenget, hadde hun en sterk utforskertrang, og det var det som fikk oss i mål på tre dager. Det som er enda mer imponerende er at det også var hennes første opplevelse med å sove i telt omgitt av nattaktive villsvin, for ikke å snakke om natten i bivuakksekk og det faktum at vi syklet i tre dager uten å få tatt ta en dusj. På flyturen hjem spurte hun til og med hva det neste eventyret skulle bli – så hvis det ikke er et godt resultat, så vet ikke jeg. Det man kan ta med seg fra en slik opplevelse er at alle kan bli en bikepacking-profil, hvis man bare klarer å forberede seg godt. Sørg i det minste for at du er i marginalt god form (eller sett i alle fall opp en rute som passer til ditt kondisjonsnivå) og ikke vær redd for å improvisere fra tid til annen hvis du ikke finner et hotell.
Eventyret finnes overalt, noen ganger må du bare tråkke litt lenger for å finne det.
SANDRAS SYKKEL
En Kona Rove NRB DL i aluminium, utstyrt med 2x11 Shimano GRX gruppe med hydrauliske bremser og 650b x 48 mm hjul/dekk.
