Hvorfor bør du prøve grussykling? Fordi du kan utforske nye områder, komme deg bort fra trafikk og støy og sykle på mange forskjellige overflater. Viktigst av alt er at du kommer hjem med et digert smil om munnen. Det er jo det sykling handler om, ikke sant?
Grussykling er stort akkurat nå. I løpet av de siste par årene har salg av grussykler skutt i været, og flere og flere av oss oppdager gledene ved å bruke en grussykkel med bukkestyre på stier uten asfalt. Men hva er det egentlig? Grussykling er kanskje ikke et helt korrekt begrep. På samme måte som de aller fleste «mountain bike»-syklister ikke faktisk sykler i fjellene, handler ikke grussykling kun om å finne den typen grusveier man ofte finner i midtvesten i USA. Grussykling burde kanskje kalles «alt mulig-sykling» eller «blandet veidekke-sykling» eller «jeg har drevet med dette i årevis, men visste ikke hva jeg skulle kalle det». Men ingen av disse beskrivelsene er spesielt fengende, og i en verden der oppmerksomheten må fanges fort med et fengende motto, har navnet grussykling kommet for å bli.
Selv om enkelte veldig heldige grussyklister i USA har tilgang til endeløse, jevne grusstier, omfatter grussykling i andre deler av verden vanligvis mange forskjellige typer veidekke. Du starter kanskje på en asfaltert vei, men fortsetter på en singletrack-sti eller gårdsveier, eller til og med brostein. En av de største gledene ved grussykling er det uendelige utvalget av veidekker og terrengtyper du kan ta med i ruten. Og det blir alltid en kafépause. Kaffe og kake holder tross alt verden i gang.
I tillegg til blandingen av forskjellige overflater, kan det hende du legger merke til hvor stille det er. Grussykling handler om å komme seg vekk fra travle veier og trafikk. Selv i sentrum av mange store byer kan du finne flere trafikkfrie, uasfalterte sykkelmuligheter rett ved der du bor.
Folk har brukt sykler med bukkestyre på utrafikkerte steder siden tidlig på 1900-tallet. Til å begynne med var det franske og belgiske syklister som var ute etter vintertrening, og som syklet på røffe gårdsveier mellom landsbyene. Etter det kom offroad-touring og grupper som den britiske Rough Stuff Fellowship. Det neste var sykkelcross, som kom fra det europeiske kontinentet: Vinterritt med full pinne der rytterne ofte måtte hoppe av sykkelen og løpe for å komme seg over hindringer. Syklene var ustabile og ikke spesielt godt utstyrt, men det var moro, og sykkelcross ble den dominerende vintersporten for mange syklister. I USA drev de ofte med det samme samtidig som Europa. Den eneste forskjellen var at terrenget deres var annerledes, og de etablerte et alternativt begrep for sykling med bukkestyre utenfor asfalterte veier: grussykling. De brede, rette og jevne grusveiene i midtvesten i USA kan sies å være smeltedigelen for utviklingen av grussykling.
Tidlig på 2000-tallet begynte syklister å tilpasse landeveissyklene sine for å gjøre dem mer egnet for bruk utenfor asfalterte veier – de tvang på dekk med det største volumet de kunne, brukte dobbelte lag med styretape for å redusere vibrasjonene, og lagde hjemmesnekrede tilpasninger på utstyret for å gjøre det mer robust. Sakte, men sikkert begynte produsentene å legge merke til dette og lage sykler med bukkestyre til terrengbruk. Til å begynne med hadde disse mye til felles med sykkelcross-syklene, men produsentene justerte dem slik at de kunne bruke dekk med større volum og ha slakkere geometri, slik at de var mer stabile i høyere hastigheter.
Fra tidlig i 2010-årene tok det virkelig av. I USA utviklet grussyklingen seg til en kjempesport. Arrangementer med over 1000 syklister ble mer og mer vanlige. Produsentene la merke til det, og grussyklingen blomstret. Produsenter av komponenter ble også med på moroa. Nå kunne du kjøpe spesialdekk, mer slitesterke girsystemer, klær og sko spesielt for grussykling, lette skivebremssystemer og komponenter som var utviklet for å takle gjørmete eller grusete forhold.
Innen slutten av 2010-årene hadde grussykling den raskeste veksten på sykkelmarkedet. Så godt som alle produsenter hadde en grussykkel i utvalget sitt, og mange hadde flere. Grussykling delte seg opp i flere ulike disipliner: ritt, bikepacking/touring/utforsking, ultra-endurance-sykling og god, gammeldags stisykling. Så kom el-grussyklene til. Med all diversifiseringen og et utrolig utvalg sykler og utstyr var det én fellesfaktor som aldri endret seg: grussykling handler om å ha det gøy.
Det som er fantastisk med grussykling, er at du ikke trenger en spesialsykkel for grus for å drive med det. Det eneste du trenger, er en godt vedlikeholdt sykkel med dekk med det største volumet du kan tvinge på den. Så hvorfor velge å bruke en grussykkel? Fordi det er kjempegøy å sykle på dem! Mangelen på fjæring og de minimale komponentene reduserer vekten og gjør syklene livligere og enklere å bruke i stigninger enn tradisjonelle terrengsykler, men de er mer robuste og pålitelige enn landeveissykler. Reduksjonen og forenklingen av utstyr er en del av moroa – «underbiking», der du med hensikt velger å bruke en sykkel som ikke er helt egnet til stiene du skal sykle på, gjør det hele mer spennende. En grussykkel gjør stier du tidligere har ansett som litt kjedelige på en terrengsykkel med full fjæring, til noe mer utfordrende, og mestringsfølelsen er ofte større.
Grussykler er kameleoner: Du kan bruke dem på veier, og de er nesten like raske som landeveissykler. Du kan sykle offroad, og de er omtrent like kompetente som terrengsykler. Vi vil påstå at grussykler er morsommere å bruke uansett hvor du er. Fleksibiliteten – der du kan ta av fra veien og inn på en sti fordi du lurer på hvor den fører, eller bruke en strekning med jevn, asfaltert sykkelsti fordi du vil rekke kafeen før den stenger – er selve gleden ved å bruke en grussykkel.
Hvis vi måtte oppsummere i ett ord hvorfor du bør prøve grussykling, er det «moro». Du kan utforske områder du kanskje aldri har prøvd før. Du kan komme deg vekk fra støy og trafikk. Du kan sykle på et utall forskjellige overflater. Og viktigst av alt: Du kommer hjem med et digert smil om munnen. Det er vel det sykling bør handle om, ikke sant?
Om forfatteren
Olly Townsend er redaktør for Gravel Union og tilbringer hele livet med å drømme om grussykling. Han har base i Storbritannia, men har vært så heldig at han har hatt muligheten til å prøve grussykling over hele verden.
Alle bilder: Olly Townsend/Gravel Union
Del denne artikkelen
