En historie av Shimano-ambassadør Sofiane Sehili
Etter å ha sett Narcos på Netflix var Gravel Alliance-rytter Sofiane Sehili litt usikker på hva han hadde i vente i Colombia, men det tok ham bare en uke å falle pladask for denne søramerikanske nasjonen. Sofiane er først og fremst kjent for klatretalentet sitt på asfalten, men han tok turen til Colombia for å finne ut om landet hadde like heftige grusutfordringer å by på som fjellandskapet skulle tilsi.
Vel hjemme i Paris igjen etter dette eventyret i høyden satte Sofiane seg ned for å fordøye den colombianske klatreopplevelsen. Her er hans historie.
Opp i høyden i Colombia
Første gang jeg dro på sykkelreise til Colombia var i 2019, som oppkjøring til ultrarittet Inca Divide. Målet den gangen var å akklimatisere meg til høyden før rittet i Peru, hvor det ville bli klatringer opp til 5000 meter over havet. Den gangen visste jeg ikke stort annet om Colombia enn det jeg hadde sett i Netflix-serien Narcos. Og selv om det riktignok er en veldig bra serie, er den neppe den beste turistmagneten for landet.
Det gikk ikke mer enn en uke før jeg hadde falt pladask for Colombia. Det var den tiden det tok å sykle fra den varme, klamme kystbyen Cartagena til de kjølige toppene i Boyacá-departementet. Jeg tilbrakte to uker med å utforske de tre delene av Andesfjellene som strekker seg gjennom landet, men så måtte jeg dessverre dra for å rekke rittet. Idet jeg krysset grensen til Ecuador på vei til Peru, lovet jeg meg selv at jeg snart skulle komme tilbake til Colombia for å sykle noen flere voldsomme grusbakker.
På grunn av pandemien og en vrien skade tok det imidlertid mye lenger tid enn forventet å komme seg tilbake. Men våren 2022 lå endelig alt til rette, og jeg gikk om bord på flyet til Bogota. Jeg gledet meg til å vende tilbake til stedene jeg hadde falt for, og jeg så frem til å oppdage noen nye som helt sikkert ville være like vakre.
Jeg hadde fremdeles litt jetlag, så jeg tok det rolig på den første turen som gikk nesten utelukkende på asfalt til en liten by rundt 90 km fra hovedstaden. Ettersom Bogota ligger på 2600 meters høyde i Andesfjellene, ville det vært uklokt å starte med en for stor utfordring for en pariser som kom rett fra havnivå. Jeg mistenkte at det ikke ville ta lange tiden før det ble tøft – og det hadde jeg rett i. Grusfesten begynte den andre dagen, straks jeg forlot landsbyen Suesca. Det var ikke snakk om noen megastore klatringer riktig ennå, men korte, bratte bakker som gjorde at tempoet sank, særlig ettersom kroppen ikke hadde vent seg til høyden ennå.
Mot slutten av dagen kom jeg meg til Villa de Leyva, hovedstaden for departementet Boyacá som ligger høyest i hele Colombia. Og nå skulle det brake løs. I løpet av to dager var jeg på plass der jeg ville være.
Når sykling i 3500 meters høyde blir rutine
Det skal sies: Jeg har vært mye på bikepacking og fått testet meg på over 3000 meters høyde i mange land (Colombia, Peru, Tadsjikistan, Kirgisistan og Kina). Min erfaring er at det først begynner å bli virkelig tøft når du bikker 3500 meter. Men jeg skulle snart oppdage at i Boyacá er slike høyder rutine.
Det var imidlertid ikke bare høyden som bød på en utfordring. Dette «departamentoet» hadde mer på lager: regn, hullete veier, begrensede muligheter for etterforsyning og virkelig surt vær … Det er ingen spøk å være på sykkeltur her. Når jeg tenker tilbake på reisen i Boyacá, er det særlig én brutal etappe som stikker seg ut: Paipa til Belén – 98 km med 3200 høydemeter og to pass på over 3800 meters høyde. Grusveien her kunne virkelig trengt litt vedlikehold. Den har to dype spor, har blitt utsatt for mange skred og krysses av flere elver, noe som gjør at den bare er mulig å beferde på to hjul. Etter nesten åtte timer på sykkelsetet kom jeg endelig frem til Belén – våt, kald og utslitt. Men mest av alt var jeg fornøyd med å ha fullført et beist av en tur. Da jeg stoppet GPS-en, måtte jeg titte to ganger på gjennomsnittshastigheten: knappe 13 km/t.
Neste dag nådde jeg det høyeste punktet på ruten – 4200 meter et sted mellom landsbyene Chita og El Cocuy. I slike høyder får man oppleve «páramo» – et ganske unikt økosystem som bare finnes i Colombia og Ecuador. Den tropiske vegetasjonen her er ulik alt jeg har sett før. Særlig inntrykk gjør «frailejones», noen store buskeaktige planter med trestammer og enorme blomster i toppen.
Den sentrale fjellkjeden og Medellín
Colombia er et digert land, men det er en stor del i øst som er nesten folketomt. Slettene i øst – som for det meste er bekledd av den tykke Amazonasregnskogen – ses på som fremmed land for de fleste colombianere som bor i Andesfjellene. Og apropos fjell – Andes kan deles inn i tre ulike kjeder som strekker seg vertikalt gjennom landet. Jeg ble først kjent med den østlige av dem, som huser Bogota og Boyacá, før jeg dro videre til den midterste, der den berømte byen Medellín ligger.
Det var et brutalt klimaskifte fra de kalde, tåkelagte páramos til de varme, klamme slettene som ligger mellom de to kjedene. Jeg valgte å sykle halvannen dag på flate asfaltveier etter denne svært så krevende første uken. Det gikk selvsagt fortere og rullet smidigere, men den brennhete temperaturen sørget for at det ikke akkurat ble en lek. Jeg lærte kjapt at uansett hvor du er i Colombia, dukker det alltid opp noe interessant.
Dagen etter å ha forlatt slettene kom jeg til den levende byen Medellín. Den var tidligere kjent for å være narkokartellenes høyborg, men har nå blitt fullstendig forvandlet til ikke bare et trygt sted å bo, men også en av de mest spennende byene i Sør-Amerika, med mange herlige spisesteder og et yrende uteliv.
Men det ble ikke noe av det for min del denne gangen. Jeg hadde andre planer for oppholdet i den sentrale fjellkjeden. Jeg dro sørover fra Medellín og ble overrasket over å befinne meg på asfalterte landeveier i begynnelsen, før det velkjente regimet med relativt ujevne grusveier dukket opp igjen. Når det gjelder høyden over havet, var departementene Antioquia og Caldas noe mer gjestmilde enn Boyacá, for her stoppet stigningene på rundt 3000 meter. Men det jeg hadde på menyen, skulle slukke tørsten min for gigantiske klatringer.
Etter å ha kommet til byen Salamina dreide jeg østover mot slettene igjen, og det bar nedover helt til 500 moh og den travle byen Mariquita. Rundt 30 km fra Mariquita ligger spøkelsesbyen Armero, som i 1985 ble ødelagt av et tragisk vulkanutbrudd som tok livet av over 20 000 mennesker. Fra Armero går det en asfaltert vei opp til Murillo på 3400 meters høyde. Der forsvinner asfalten igjen, og veien snirkler seg videre opp til 4100 m. Denne mindre kjente ruten opp til den beryktede vulkanen Nevado del Ruiz er en av verdens lengste stigninger – grusversjonen av den berømte Alto de Letras.
En lang dag på sykkelen
Etter å ha tilbrakt litt tid i ruinene av Armero, som står igjen som et minnesmerke for ofrene for vulkanutbruddet, la jeg i vei på en klatring som skulle ta hele dagen. Selv om jeg begynte tidlig, var det allerede ganske varmt i været. Men én time og rundt 600 høydemeter senere var temperaturen mye mer levelig. Jeg klatret jevnt og trutt, gjennom byen El Libano og landsbyen Padilla, og så hvordan vegetasjonen sakte endret seg. Mangotrærne måtte vike plass for store kaffeplantasjer, og den blå himmelen ble fylt av truende skyer. Jo høyere jeg kom, desto færre mennesker så jeg. Med en stigning på rundt 6 prosent er det lengden snarere enn brattheten som gjør denne turen så utfordrende. Etter Murillo – der asfalten forsvinner – begynte grusen å bli ganske krevende. På 4000 meters høyde flatet veien ut i rundt 20 kilometer, og jeg fikk sykle en times tid rett frem i denne svimlende høyden. Jeg stoppet noen minutter ved en liten bod på et sted der ingen skulle tru at nokon kunne bu, hvor en mann tilbød meg en kopp aguapanela – en varm drikk laget av vann og sukkerrørsaft. Det er vanskelig å forestille seg hvor avsidesliggende og ensomt et liv her oppe må være, uten annet å gjøre enn å servere en syklist eller motorsyklist i ny og ne.
Etter 500 meter nedover derfra kom jeg endelig til målet for etappen: hotell Termales Del Ruiz, med sin naturlige varme kilde. Etter å ha tatt meg opp 4300 høydemeter på bare 100 km var det den beste velkomsten jeg kunne få.
Full innsats i den mytiske stigningen La Linea
Fra den ene berømte stigningen til den andre – jeg hadde bare én dag igjen på å krysse grusveiene mellom de store byene Manizales og Pereira. Jeg hadde planlagt å avslutte Colombia-turen med den mytiske stigningen Linea. På papiret så det ganske vanlig ut. Fra den populære turistbyen Salento går veien 20 km videre opp til 3000 høydemeter, etterfulgt av en rekke opp- og nedoverbakker til Ibagué, en annen stor by. I starten gikk alt etter planen. Grusbakken ut fra Salento var en av de smidigste jeg hadde støtt på så langt, og det tok meg bare et par timer å nå La Linea.
Men her begynte det å gå nedover – både bokstavelig og i overført betydning. Nedstigningen hadde nemlig ikke fått samme gode vedlikehold som veien opp, noe som betydde en svært så humpete opplevelse hele veien til landsbyen Toché, hvor jeg fant ut at det var helt umulig å få seg et varmt måltid. Nåvel. Høydepunktet denne dagen var å bivåne Colombias nasjonaltre – en nydelig palme som er ekstremt høy og tynn, og som vokser vilt bare her.
Etter Toché ble klatringen tøffere. Rett og slett beinhard. Den var ikke superlang, men den var veldig bratt og gikk på hullete veier mens regnet fosset ned. Bare på noen minutter flommet det over, noe som fikk veien til å se helt umulig ut – helt til en modig lokal kar tok sjansen og lyktes på sin vesle motorsykkel. Veiforholdene ble gradvis verre, og denne siste dagen ble avsluttet med en kjempebratt stigning på 2 km med en helling på 14 % i gjennomsnitt. Da jeg til slutt nådde den asfalterte veien til Ibagué, var jeg på randen av nervesammenbrudd.
Selv om det ikke akkurat var den majestetiske avslutningen jeg hadde håpet på, ga deg meg en ny grunn til å dra tilbake til dette intense landet med de endeløse fjellene, det stadig skiftende været, de ekstreme høydene og de tilsynelatende uendelige grusmulighetene. Stort sett var jeg helt utslitt og mørbanket etter disse dagene, men neste morgen våknet jeg sulten på mer: flere unike landskap, mer vakker utsikt og flere avsidesliggende grusveier. Hvis du liker en real utfordring, er Colombia et rent grusparadis. Jeg gikk om bord i flyet hjem vel vitende om at det ikke var siste gang jeg hadde sett Colombia.
Følg med for flere historier fra Colombia, en gjennomgang av Sofianes GRX-utstyrte sykkel, noen eksperttips om sykling i høyden og et dypdykk i Colombias rike sykkelkultur.
