Ta det i passe kjapt tempo på Unbound Gravel

Unbound Gravel dukket opp som et av verdens første og største grusløp på 322 km. På tross av at det var et ekte grussarrangement, et aspekt som vanligvis ville begeistre meg, hadde ikke Unbound Gravel helt kommet inn på kistelista mi. Jeg hadde registrert det, men jeg hadde ikke tenkt seriøst på det. Logistikken for å komme seg over til løpet var komplisert nok, og det var ikke en gang iberegnet lotteriet for å få billett i første omgang. Så da jeg fikk muligheten, sa jeg raskt ja, for så med en gang å tenke "hva har jeg sagt ja til nå?" Det skulle jeg straks finne ut.

Stille før stormen er den beste måten å beskrive Emporia på i tiden før løpet. Selv om vi åpenbart ikke var de eneste turistene i byen, hadde byen den samme roen over seg, som den har resten av året. Det var tirsdag, og det ble gjort forberedelser til at Unbound expo skulle starte på torsdag, mens selve løpet skulle gå på lørdag. De to første dagene var koselige. Jeg ble kjent med byen, pratet med noen av de lokale, inkludert eieren av den ene lokale sykkelbutikken (passende nok kalt 'Gravel City'), og til og med Emporias forrige borgermester, som nå var leder for festivalen.

Utover i uka ble byen sakte fylt med syklister. Først hundrevis, så tusenvis. Det som ellers var en koselig, men litt søvnig by midt i Kansas, ble raskt til verdens grus-Mekka. Jeg kan ikke peke på noe spesielt, men på det tidspunktet følte jeg at jeg var akkurat der jeg skulle være. Fra å snakke med vennlige innbyggere som ønsket oss syklister velkommen til seg, til følelsen du får av å se alle de likesinnede grussyklistene og å dra ut på små rekognoseringsturer, jeg følte meg helt på topp. Jeg var så glad for å være der. Det var bare ett problem... Det var fortsatt et faktisk grusløp på gang.

Rett før klokka seks om morgenen på lørdag befinner jeg meg på starten av Unbound. Dette er ikke en avsides leirplass i skogen – vi er midt i Commercial Street, hovedgata i Emporia. Det er fortsatt tidlig om morgenen, men jeg vet at det blir en lang dag på setet. Men jeg er ikke nervøs. Oppspilt er et bedre ord. I dagene fram mot løpet hadde jeg tatt meg tid til å tenke på syklingen, og jeg visste at jeg bare trengte å være meg selv. Hva ville det bety?

Selv om Unbound er det største grusløpet – både i navnet og lengden – visste jeg at for at jeg skulle klare det, så måtte jeg holde et tempo jeg kunne overleve.

Da politibilen hadde kjørt og løpet offisielt var i gang, tok jeg med en gang farvel med de raske folka i front der de syklet inn i horisonten. Selv så tidlig i løpet, var det så mange som syklet forbi meg, at jeg må ha satt en eller annen rar verdensrekord uten å vite det. Den første delen av løypa hadde 90-graders grussvinger og noen små krysninger av vann, og den store gruppa delte seg raskt opp i hundre mindre grupper. Jeg ventet på at den perfekte gruppa skulle kjøre forbi meg, så jeg kunne legge meg etter den, men den gruppa kom aldri. Starten var så rask, og de små bakkene så lumske, at det så ut til at hver gruppe hadde en eller to raske syklister som bestemte et tempo som var mye raskere enn jeg ønsket. Jeg prøvde og mislyktes – nå ja, da går vi får plan B. Bare jeg og meg mot vinden i ansiktet. 290 kilometer igjen.

Et par timer inn i løpet tenker jeg at det er morsom at vi kaller det et løp. Rundt meg ser jeg hundrevis av personer som, akkurat som meg, ikke kom hit som profesjonelle. Vi sykler i eget tempo, og trives med det. Vi er klar over at 322 kilometer er langt, og vi må spare på kreftene for å nå helt til mål. På dette tidspunktet slutter jeg å kalle det et løp, og begynner å kalle det en tur. En lang tur der jeg virkelig koser meg.

Det var nok en tydelig påminnelse om at 'løp' ikke er noe for meg, for så snart jeg slipper de testosteronfylte folka forbi meg, så har jeg det med en gang gøy igjen, i passe kjapt tempo på sykkelen der jeg blir kjent med likesinnede, akkurat som hjemme. På en tur som denne, er det åpenbart lettere sagt enn gjort. På en tur som er så lang, er det ikke bare beina som får kjørt seg, men hodet også. Når en stygg punktering nesten tok meg helt ut av løpet, kjente jeg pågangsmotet forsvinne, og det var vanskelig å ha det gøy, men da jeg satt på sykkelen igjen, tenkte jeg at opp- og nedturer er uunngåelige på en langtur som dette.

Dagens lærdom: Jo lengre du sykler, jo større blir opp- og nedturene.

Timer og kilometer flyr forbi uten at jeg egentlig legger merke til det. Jeg nyter det og får venner. Jeg liker å legge merke til små detaljer, som at veiskilt har en rar terminologi, og fargerike fugler jeg aldri har sett før, men som nå følger etter meg. Jeg snakker om stedets historie med noen av de lokale som forteller meg artige historier, og jeg passer på å suge til meg atmosfæren i de to første sjekkpunktene i småbyen Eureka.

Ikke lenge etter snur vinden til min fordel, og jeg har fortsatt energi på tanken. Når jeg innser det, kan jeg ikke annet enn å smile. Kilometerne krøp forbi, mens nå flyr de forbi. Joda, jeg blir sliten, men jeg sykler også raskere enn jeg har gjort hele dagen.

Vinden skyver meg fram, både fysisk og mentalt. Jeg passerer halvveis, og ting ser lysere ut. Det lille vi hadde av regn på veien, har tørket opp, og selv sola viser seg. Timer og kilometer fortsetter å fly forbi.

Men så, plutselig, møter vi på den kjipeste, mest sølete og klissete gjørma jeg noen gang har sett. Etter alle de fantastiske grusveiene vi har vært på hele dagen, overrasker arrangøren oss og fører oss langs en sølevei som er så forferdelig at humøret raskt forsvinner. Vi blir tvunget til å bære syklene hele veien, som er eviglang. Det er ikke før vi står med beina i en bekk etterpå, at jeg begynner å le igjen. Unbound er en tøff tur, men jeg elsker den.

Proffene er ferdige for lengst, men jeg er fortsatt der ute med alle mine raske, men jevne venner. Sola går ned, og jeg sykler i mørket. Det går opp for meg at jeg fortsatt kan fullføre før midnatt, og dermed bli del av 'midnight finishers club' Det er på tide å sette opp tempoet. Jeg går over i løpstenking selv om jeg har en hel dag med passe kjapt tempo i beina. Det er del av meg, og jeg nyter hvert minutt.

Jeg ser kilometrene telle ned på skjermen. Jeg sykler forbi noen syklister i en gruppa like før Emporia, og så sykler jeg omsider inn i byen. Når skiltet 'Emporia State University' ønsker meg velkommen, tar følelsene overhånd. Uten at jeg visste det, har denne valfartsuka på grus betydd mye mer for meg enn jeg har turt innrømme. Når jeg avslutter tilbake i Commercial Street etter over 17 timers sykling, er menneskemengdene like store som da jeg startet, og de heier på hver eneste syklist som fullfører.

Jeg er nesten en av de siste som fullfører... men jeg føler meg som en vinner, og jeg kjenner øynene mine fylles av gledestårer.

Når jeg nå er kommet hjem og skriver historien, får den meg til å lure på om jeg er en konvertitt. Liker jeg grusløp nå? Og det ærlige svaret er at jeg ikke vet. Ja og nei. Nei, jeg konkurrerte egentlig ikke, og jeg har ingen planer om å gjøre det i nærmeste fremtid. Men ja, jeg likte utfordringen og lengden, og ja, jeg elsket det jeg så av USAs til dels annerledes gruskultur. Og ja, jeg tror det er avhengighetsskapende, og ja, jeg må kanskje tilbake en gang og gjøre det en gang til. Men i mellomtida? Jeg skal fortsette å holde et passe kjapt tempo i Europa på grussykkelen min, for det er det jeg er best på.