Liam Yates: «Se for deg at du har fullført GTA, og så dukker det plutselig opp et helt nytt område på kartet. Det er det grussyklingen har handlet om for meg.»
Gravel Alliance-rytter Liam Yates tar oss med på sin reise fra BMX via landeveissykling og fastnavritt til grussyklingen, hvor han fant den ultimate friheten på to hjul.
Liam har vokst opp med sykler – faren var profesjonell landeveisrytter. Et av hans første minner er av at han og vennene leker seg på terrengsykler i den lokale skogen. Derfra gikk veien til mindre hjul og BMX-sykling. Ingen mønsterløse dekk så langt.
Som BMX-syklist handlet alt om flyt og grensesprengning over et lite antall hopp rett ved der han bodde i det sørlige England. Han hadde latt seg inspirere av å se på X-Games.
Da han gikk ut av skolen, begynte den kreative altmuligmannen som lærling på den lokale sykkelbutikken, som hadde en lang tradisjon for å bistå noen av landets beste landeveissyklister. Det gjorde at Liam ble hektet på landeveissykling – fra å selge og reparere sykler i butikken til å se ritt etter ritt på TV. En ny interesse var vekket, og før Liam visste ordet av det, ble den tre mil lange pendlingen til jobben gjort om til lokale temporitt.
«Da jeg begynte å vise interesse for landeveissykling, sa pappa (Tour de France-etappevinner Sean Yates) at han skulle ta meg med på en treningstur dagen etter. Det var beinhardt! Det tok lang tid for meg å gå fra å være en fyr som syklet, til å bli fullblods syklist», mimrer Liam.
Det neste steget ble mer seriøs landeveissykling, blant annet med en periode i Frankrike. Men selv etter fire sesonger – der Liam gjorde store fremskritt og fikk vist hva som bodde i ham – var det fremdeles ikke noe lag på horisonten.
«Litt i villrede tok jeg turen til fastnavrittet London Nocturne for å se hva all ståheien handlet om. Jeg punkterte med én runde igjen, men ble likevel omtalt som en utøver for fremtiden av Red Hook Crit-arrangøren uken etter», forteller Liam med et smil.
Liam følte seg umiddelbart dratt mot fastnavrittenes avslappede atmosfære: «I et landeveisritt snakker man knapt med andre ryttere. Der handler alt om resultatene, og så drar man hjem etter rittet. I fastnavmiljøet er det mye mer samhold og sosialisering. Om man kommer på første eller siste spiller ingen rolle. Og det var en vekker for meg. Det er litt den samme stemningen som man finner på grusarrangementer som Grinduro.»
Fra fastnavsrittene tok Liam et nytt steg mot grussyklingens frihet via bikepacking: En løssluppen og improvisert tur ned mot Miami sammen med en lagkamerat fra Brooklyn Red Hook Crit. «Planen var å sykle på fastnavssyklene våre. Jeg hadde ingen sykkelcomputer eller noen som helst erfaring med å sove under åpen himmel, men to dager senere dro vi av sted.
«Vi kom oss ikke til Miami, men dro isteden innover i landet til Sør-Carolina. Jeg tror det ble rundt 160 mil til slutt. Vi hadde ikke engang flaskeholdere, bare gamle Sprite-flasker med vann i sekken. Det var fantastisk. Siden den gangen har jeg vært hektet på bikepacking.»
Liam har alltid vært tidlig ute med å prøve nye ting, så det neste steget var selvsagt en egen grussykkel – noe han innrømmer førte med seg et helt nytt nivå av frihet. «Det var helt vilt. Det var så mange nye steder å utforske, selv i nærområdet. Jeg kunne ha passert en ridevei 200–300 ganger, men aldri syklet den – før nå. Grussykkelen inspirerte meg til å begi meg ut på alle disse stiene og veiene, og finne ut hvor de førte», legger Liam til med det samme engasjementet som han følte den første gangen.
«Etter det ble syklingen mye viktigere for meg. Tidligere når jeg dro ut på soloturer, føltes det ofte som trening. Mens når jeg drar ut alene på grussykkelen, føles det som en oppdagelsesferd. Man er utenfor trafikken, med frihet til å dra hvor man vil, og man trenger ikke å bekymre seg for å være på feil sted», fortsetter Liam mens han viser frem landsbygda rundt hjemmet hans.
For Liam, som for de fleste grusentusiaster, er denne sporten mer enn bare en ny sykkeldisiplin. Det er en egen følelse. Og Liam ville dele denne følelsen med andre i grusmiljøet, noe som ble starten på livet som arrangør. «Det var ingen arrangementer under nedstegningen, så jeg tenkte jeg skulle lage en kul rute til oss. Egentlig skulle det bare være en hard rute til broren min og kameratene mine, som jeg deretter la ut på sosiale medier. Så ble folk gira på å få vite hvor alle punktene var, og da tenkte jeg at jeg kanskje kunne gjøre det hele til et arrangement.»
Det var startskuddet for SSX [Sussex] Mystery Tour. «Påmeldingsavgiften for første utgave var 4 pund, noe som tilsvarte omtrent prisen på en drikke i målområdet. Det vokste frem et fellesskap rundt det nesten med en gang. Ruten virker å bli hardere og hardere for hvert år – jeg henter inspirasjon fra de hardeste partiene jeg har opplevd i andre ritt, som Silk Road Mountain Race. Disse partiene er så krevende at alle som har syklet dem, umiddelbart kjenner en tilhørighet til hverandre – selv om de syklet dem alene.»
Med sin undergrunnsstemning og opprinnelse på en slags slette med en parkbenk går SSX Mystery Tour nå inn i sitt fjerde år, og organisasjonen er spisset litt. Selv om rutekonseptet er som før – altså beinharde stier og hyggelige butikker og kafeer forbundet av noen raskere og smidigere partier – har Liam i år oppgradert start- og målområdet. «De 150 startende vil få oppleve dette området slik lokalbefolkningen gjør det – de vil ikke bare kaste seg ut på South Downs Way.»
Ikke overraskende er Liam opptatt av frihet også når det gjelder sykkelen sin. «Min Canyon kan utstyres med 2,1-tommers dekk. Det er ikke anbefalt, men jeg bruker alltid det. Litt avhengig av mønsteret må jeg barbere bort noen knaster, men det gjør at jeg kan sykle overalt. Jeg har i tillegg aero-cockpit – noe til og med Canyons ingeniører ser på med vantro. I år har jeg byttet til Pro Pursuit-styre av aluminium, fordi det er aerodynamisk og har mye flare. Jeg kjører også full GRX 2x11». Liam forklarer nøkternt at spesifikasjonene ikke handler om nerding. Isteden dreier det seg om hvordan oppsettet gir ham økt funksjonalitet og flere muligheter – kort sagt full frihet når det gjelder valget av ruter.
Det er tydelig at for Liam handler grussykling om en egen tankegang og levemåte – en følelse han dyrker og ønsker å dele. «Jeg har syklet over hele verden og innsett én ting: Du kan sykle på de mest fantastiske stedene uten engang å være bevisst på det du ser. Men når du finner en skjult sti – selv på det mest hverdagslige stedet som du har sett tusen ganger før – kan den gi deg en helt utrolig følelse av eventyr. Og det er grunnen til at jeg ikke klarer å holde meg unna syklingen.»
Tekst: Phil Gale
Bilder: Ollie Adams
Del denne artikkelen
