Det er sent i februar i Innsbruck, og Henna sitter på kontoret og ser på kartet for å finne ut hvilke skisteder som er nær nok til å lett kunne nå dem på grussykkel. Denne vinteren i de østerrikske Alpene har vært den kaldeste hun husker – kunne grusen være løsningen?
Vanligvis på denne tiden av året ville Henna og vennene hennes vært travelt opptatt med å nyte puddersnø mens syklene samlet støv. Men i år var ikke som tidligere år – de ville se hva som skjedde hvis de kombinerte to idretter: bikepacking og ski.
«Dette gjør vi faktisk!» utbrøt Malva mens hun forsiktig satte seg på sykkelen i Innsbruck. «Sykkelen min rister som bare det, er det normalt?» spurte Henna etter bare en halv kilometer. Sami svarte at de kom til å bli vant til det når de nådde Dolomittene. Ja, Dolomittene med de ikoniske skarpe taggene og stupbratte fjellsidene var bare noen hundre kilometer unna, slik at de kunne nå dem på sykkel.
I tillegg til spørsmålet om de fullastede syklene, hadde rytterne sine tvil om noe annet også: planen om en sykkeltur på fem dager og skikjøring i fire dager fra Innsbruck til Gardasjøen – kunne dette bli noe annet enn en eneste lang lidelse?
Snøfnugg og haier
«Dette må være første gang noen sykler opp for å gå langtur på ski», sa Henna på vei opp til det første skistedet. Siden snøgrensen var så mye høyere enn vanlig – rundt 1000–1500 meter over havet – dikterte forholdene at de syklet opp og byttet til ski til resten av oppstigningen. «I det minste kommer vi til å være ferdig oppvarmet når vi begynner på skituren» svarte Malva leende.
Det hadde begynt å snø da teamet ankom det første overnattingsstedet, så de håpet på urørt nysnø neste morgen. Da de våknet, var trær og røtter dekket av et tynt lag snø, slik at hele byen glitret i morgensolen da de hoppet på sykkelen for å sykle opp til første skisted. «Se opp for haier», ropte Henna mens de suste ned i nysnøen fra Vennspitze. Dette var realiteten: Det var fortsatt ikke nok snø til å dekke alle steinene, men det hindret dem ikke fra å nyte turens første svinger. Dette var dommen: røff snø, men kjempemoro å kjøre i.
Da de hadde lastet på syklene, husket de at de hadde 31 kilometer igjen å sykle til neste overnattingssted. De var utslitt da de krysset grensen til Italia i kulde og bekmørke, iført hvert eneste lag med klær de hadde med seg, og syklet nedover mot Vipiteno. «Jeg tror ikke vi kan holde dette gående i sju eller flere dager på rad», sa Sami. De andre nikket stilltiende. Da hadde de lært noe. Fra nå av skulle de dele opp dagene mellom de to disiplinene for at det skulle bli mindre rykk og napp og ikke minst bli mer moro.
Is og fjelltopper
«Nei, er det mulig! Er det en skiløype?» ropte Sami da de nettopp hadde kommet seg gjennom en stengt sti med hundrevis av falne trær. Ruteplanlegging for bikepacking-turer på vinterstid var mer komplisert enn til vanlig – en dyrekjøpt erfaring. De fine små grusveiene du vanligvis kunne ta, var nå dekket av snø eller gjort om til langrennsløyper som hadde smeltet og blitt til speilblanke isfelter. «Ikke brems», ropte Henna mens hun navigerte på isen. De unngikk å falle, men bestemte seg for å endre ruten til større veier for å unngå flere ubehagelige overraskelser.
De trillet syklene over en skiløype mens de så på den første fjelltoppen i Dolomittene langt der borte på horisonten. Sykkelturen på 90 kilometer til teltplassen hadde tatt hele dagen, men fjelltoppene som glitret i rosa- og lillanyanser var en bedre velkomst enn de kunne forestilt seg. Hamringen av regndråper neste morgen var mindre gledelig. Selv ved 1500 meter over havet var ikke forvandling av regnet til snø nok. «Den er vanligvis kjørbar» sa Henna mens hun pekte på en fjelltopp til venstre for dem på veien mot Lavarella-fjellhytten. På grunn av snømangelen måtte gjengen justere planen for neste dag. Det var ikke nok snø til å kjøre skiløypen de hadde planlagt.
«Resten av veggen er bare is herfra til toppen», sa Malva. Snøen som hadde falt etter at de ankom hytten, var akkompagnert av så mye vind at den ikke ble liggende på de iskledte skråningene. Denne vinteren hadde kreativitet vært helt uunnværlig for å finne måter å få best mulig utbytte av forholdene på – uansett hvor dårlige de forholdene var. Teamet så seg rundt og fant en liten fjellkløft og en snøkledt gryte («bowl») som de bestemte seg for å sette utfor. «Go girls» skrev Sami i snøen mens Malva og Henna gikk opp til fjellkløften. Det blåste kaldt, men solen skinte i det minste mens de suste ned. «Ikke perfekt, men mye bedre enn jeg ventet», sa Henna, fornøyd med dagens fremgang. Solnedgangen dekket fjellene med varme fargetoner for en vakker avslutning på en flott dag i fjellene.
Den raske veien opp
«Jeg føler meg ikke så bra», sa Malva der Dolomittenes høyeste fjellparti ruvet over henne. Stigningen var berømt blant landeveissyklister, men nå ble den taklet av tre syklister i 2 km/t med sykler på 40 kilo fullastet med skiutstyr. Men da ettermiddagssolen skinte på Marmolada og avdekket nysnøen der, begynte alt å gi mening – selv en nidagers skitur på sykkel.
Rytterne visste at denne dronningen av Dolomittene hadde taubane, så de valgte å belønne seg selv på den siste dagen slik at de fikk mest mulig tid på skiene på vei ned. De fant nysnø mellom klippene, morsomme svinger ved siden av oppkjørte løyper og bra snø innimellom den dårlige snøen. De smilte fra øre til øre mens de pakket skiene på sykkelen og syklet ned til neste overnattingssted.
Henna, Malva og Sami nærmet seg Gardasjøen – Dolomittenes majestetiske fjelltopper lå bak dem. Det ble varmere, og de fjernet fornøyd noen av lagene med klær mens de syklet gjennom italienske vingårder og passerte pratsomme syklister. Kanskje var det medvinden, kanskje var det tanken om at de snart kunne sprette sjampanjen de fikk da de dro fra forrige overnattingssted – de rullet i alle tilfelle uanstrengt inn i Riva del Garda.
«Vi gjorde det faktisk!» ropte Sami mens hun sprettet sjampanjen og sprutet den over Henna og Malva. «Og det var ikke bare lidelse», svarte Henna. «Denne turen på ni dager som kombinerte to av yndlingsidrettene våre var en flott blanding av svette, latter, is, snø og vennskap.»
Biografi
Henna Palosaari er en finskfødt digital nomade som har vært Shimano Gravel Alliance-medlem i en årrekke. I tillegg er hun ruteplanlegger i særklasse og en ekte kreativ sjel.
Bilder: Richard Buchner
Del denne artikkelen
