Grussykling blir stadig mer populært, men ett spørsmål vedvarer: Er det ikke i bunn og grunn det samme som landeveissykling? Svaret er at det er to vidt forskjellige disipliner – i alt fra kjerneverdier til sykkeloppsett og selve opplevelsen.
Landeveissykling og grussykling har selvsagt noen overlappende faktorer – som 700c-hjul, bukkestyre og den deilige følelsen av gode turer – men det er snakk om helt forskjellige formater, med hver sine utfordringer, persongallerier og særegenheter.
Dynamikken
Grussyklingens spesielle tekniske element endrer dynamikken med feltsykling og reduserer effekten av å ligge i dragsuget, ettersom man oftere sykler solo her enn på landeveien. Terrenget er uforutsigbart, væravhengig og ikke alltid så lett å lese, noe som betyr lavere gjennomsnittshastighet.
Iblant går det i full fart, andre ganger snirkler du deg frem. Man kan fremdeles dra nytte av dragsuget iblant, men linjevalg og et godt overblikk over ruten foran deg er gjerne viktigere, noe som gjør at det handler mer om solosykling enn feltsykling. Det blir litt som med terrengsykling, der det å komme først inn i en sving kan avgjøre om du holder deg oppreist eller ikke.
Sykkeloppsettet
Som en hovedregel har grussykler økt plass for større dekk med bedre grep. De har også et høyere kranklager for økt klaring til hindringer og en mer terreng/MTB-aktig geometri, noe som betyr lengre bevegelsesområde og kortere styrefremspring for å sørge for økt stabilitet i ulendt terreng.
Det er også en klar forskjell når det gjelder girene. Dagens grusentusiaster foretrekker et 1x- eller 2x-oppsett foran, med betraktelig bredere girutveksling, og et lavere laveste gir bak, noe som gir bedre dekning i brattere stigninger og mer sølete terreng.
Di2 er en universalløsning for både landeveis- og grussyklister – selv om de som skal ut på flere dager lange gruseventyr, gjerne foretrekker en analog løsning som innebærer enklere vedlikehold når man er langt utenfor allfarvei.
Antallet ekstra braketter og fester på grussykkelen er også noe som kan få kresne landeveissyklister til å sperre opp øynene – for hva skal man med en navdynamo eller en gaffelveske når man skal gå for ny Strava-pers?
Men rene rittfokuserte grussykler er faktisk fremdeles et nisjeprodukt i denne voksende disiplinen – og det er kanskje ikke så rart siden de fleste grusrittene på kalenderen er mer utforsknings- enn tidsbaserte.
Persongalleriet
Noen grusryttere bruker tettsittende sykkelbukser. Noen sykler i cargo-shorts med bananer i lommene. Andre sykler rundt med en tinnkopp festet til sykkelbagen. Her er alt tillatt.
Det finnes en teori om at grussyklingen er den sunneste og mest inkluderende sykkeldisiplinen av dem alle. Her skiller den seg fra landeveissyklingen, hvor det utelukkende er tettsittende bekledning som gjelder. Ettersom luftmotstand er den klart mest dominerende motstanden på landeveien (med tyngdekraften som en god nummer to), er god aerodynamikk alfa og omega i landeveissyklingen.
Grussyklingen, som ligger et sted mellom landeveis- og terrengsykling, er i ferd med å tiltrekke seg noen av sykkelsportens største navn. Det betyr at du kan regne med å se noen kjente fjes på de større rittene, men de ligger ikke nødvendigvis i front.
Kjerneverdiene
Selv om det hadde vært en ufin overdrivelse å redusere landeveissyklingen til en disiplin hvor alt handler om prestasjoner og fart, er det rimelig å hevde at grussyklingen er hakket mer avslappet og fellesskapspreget enn sin asfaltvante storebror. Det er klart man kan dra på eventyr på landeveissykkelen – men de ender der asfalten ender.
Grussyklingen har et bredere (nesten grenseløst) potensial når det gjelder ruter og tilknytningen til naturen, noe som også innebærer at opplevelsene og eventyret gjerne er viktigere enn prestasjonene. Mange mener at «party-pace» – det vil si å holde et lavere tempo for å nyte turen snarere enn fokusere på målet – er den mest givende måten å oppleve grussykling på.
(Dette er imidlertid ikke vitenskapelig bevist, så derom strides de lærde.)
Spekteret
Istedenfor å regne grussykling som en egen disiplin, kan man se på det som et spekter.
I den ene enden er det mer fokus på prestasjon, fart og taktikk (slik som i UCI Gravel World Championships, endagsritt og til en viss grad den ikoniske, 320 km lange Unbound Gravel), mens det i den andre enden nesten er en MTB-tilnærming som gjelder – hvor de større og mer allsidige sykkeloppsettene gjenspeiler terrenget og eventyrene som oppsøkes.
Styrets flare, bredden på dekkene, valget av spormønster og gir – samlet vil dette plassere deg et eller annet sted på dette usynlige spekteret. Men det er et spekter i kontinuerlig endring som egentlig er helt blottet for faste kriterier.
Grussyklingen er sykkelverdenens generalist – en allsidig, bikepacking-vennlig, turglad, terrenguavhengig disiplin som fungerer som brobygger mellom landeveis- og terrengsyklingen. Dette er en ung disiplin, så det blir spennende å se hvordan den utvikler seg i tiden som kommer.
Foreløpig er det ikke lett å trekke noen konklusjoner. Men én ting er sikkert: Landeveissyklingen har ikke lenger hegemoniet alene.
Om Phil Gale:
Phil Gale er en journalist og fotograf som holder til i Nord-Italia.
Del denne artikkelen
