Å sykle eller ikke sykle sammen med partneren din? Det er spørsmålet. Er det bedre å sykle og risikere en krangel om oppvasken mens dere kjemper mot stupbratte bakker, eller å nyte en sunn aktivitet på egen hånd av og til? Her kommer «Anke is Awesome» for å gi sitt synspunkt på #couplegoals og hvordan vi kan finne balansen mellom endorfiner og følelser mens vi nyter litt tid på sykkelen.

I et annet liv drev jeg med terrengsykling, der jeg tilbrakte mesteparten av tiden med å se på at kjæresten jeg hadde den gangen, forsvant mot horisonten. Jeg vet ikke hva som var mest påfallende: Raseriet jeg følte da han endelig syklet tilbake for å spørre om det gikk bra med meg (et meningsløst spørsmål med tanke på de tårefremkallende motbakkene han inkluderte i hver eneste rute han planla), for så å umiddelbart sykle ut av syne igjen. Eller det at jeg nå var et utslitt eksempel på en person som partneren hadde overtalt til å begynne med en hobby som rett og slett ikke var den rette.

Men jeg må nevne at han var en fin fyr! Selve forholdet var veldig bra – med unntak av når det gjaldt sykling. For syklingen er ikke bare nådeløs i å avsløre alt om hverandres kondis, den blottlegger faktisk hele sjelen.

Den sprekestes feil

Som den som alltid var svakest i paret, kan jeg si at det er så godt som umulig for den sterkere parten å ikke gjøre feil. Det virker nesten som om kraften de har i leggene, har en automatisk forbindelse til feilskjær. Det gjelder til og med for en venn av meg, en tidligere proffsyklist som alltid er pinlig nøye med å sikre at bakhjulet hans ikke trekker en millimeter unna fra hans kjære, og som ofte legger sin svette hånd på ryggen hennes for å gi henne en turbodytt opp bakkene – uten at hun må be om det. Men før eller senere kommer de til å forhandle om turdistansen (for lang), hjulmellomrommet (for stort) og gjennomsnittfarten (for høy).

Regler har alltid unntak

Det kommer vel ikke som noen stor overraskelse at det for det meste er menn som får skylden på sykkelen. Derfor er jeg glad for at jeg kan nevne noen eksempler på kvinner som må leve med byrden det er å være raskere enn livsledsageren sin. En mannlig kollega oppsummerte det slik: «Joda, det er litt positivt når det vi krangler om, ikke er om vi skal dra ut på sykkeltur, men om hun vil ta en tur på 'bare' fire timer i stedet for sju.»

I et annet tilfelle måtte en venn forklare for partneren sin på vei hjem fra ferie at en ødelagt skulder og trusselen om å bli fratatt lappen var god nok grunn til å ikke kunne hente henne fra toppen av Großglockner, så nei, hennes jakt på høydemeter måtte vente til en annen gang.

Begge kjønn kan visst være skyldige i å prioritere egne endorfiner over følelsene til folk de er glad i.

Ikke misforstå meg – jeg anbefaler sykkeldater på det sterkeste. Jeg husker en desembermorgen i 6 plussgrader da vi startet på datens første stigning. Mens han prøvde å bevise for seg selv (eller meg?) at han kunne trekke fra meg, beviste jeg for ham hvor sakte jeg kunne sykle, i visshet om at han og egoet hans ventet på toppen, tynnkledd og skjelvende. I slike øyeblikk redder sykkelen deg fra å kaste bort verdifull tid på en date nummer to eller tre.

Pragmatistene

En helt annen væremåte. Disse har forstått at dere ikke må gjøre absolutt alt sammen med partneren. På samme måte som snorkere har eget soverom, tilbringer denne gruppen simpelthen fritiden hver for seg. Men det er ikke bare fryd og gammen – akkurat som med sykkelturer, kan du forvente opp- og nedturer. Partneren som ikke sykler, vet i teorien at hen ikke spiller annenfiolin, men kan likevel bli kraftig sjalu på sykkelen, og sukkene som høres på soverommet kan være av en mer negativ art når selesykkelbuksen nok en gang feiler på forføringsfronten.

Enhjørningene

Men vi kan hente håp i at det finnes par som kan ta lykkelige sykkelturer med kaffestopp, eller til og med fullføre ultradistanseritt uten å kvele partneren med biviposen.

Etter at en venn av meg fullførte sin første ultra sammen med kjæresten, fortalte hun meg dette: «Hvis dere skal sykle 2 700 km med 50 000 meter stigning sammen, hjelper det definitivt om dere er i stand til å oppfatte hva slags humør den andre er i.» Du kan forestille deg hvordan bryllupsreisen deres blir.

Redaktøren av et tysk sykkelblad har også funnet en måte han og kona kan sykle sammen på – nå har de en fantastisk godt utstyrt kvalitets-tandemsykkel, slik at de endelig kan sykle i samme fart.

Spillereglene

Uansett om dere sykler i bedagelig tempo eller jakter på rekorder, forblir fundamentet for parsykling uendret:

Den raskeste kan sakke farten, men den tregeste kan ikke sette den opp.
Krangler om avstand eller fart på sykkelturer handler som regel egentlig ikke om sykkelturen, og heller ikke om sykling.
Forholdet er ikke dømt til å mislykkes fordi dere har forskjellige hobbyer.
Forholdet er ikke nødvendigvis sterkere fordi dere har hobbyer til felles.
Det å velge å sykle er ikke det samme som å velge å ikke tilbringe tid sammen med partneren.
Sykkelvenner er ikke automatisk potensielle kjærester.
Venner som ikke sykler, utgår ikke automatisk som potensielle kjærester.

En lykkelig slutt

Et populært internett-meme viser to par sammentvinnede ben med brunfarge som helt klart kommer fra sykling, og som stikker ut fra en dyne. De fleste sykkeltilhengere ville nok satt teksten #couplegoals på det. Men det som mangler på dette bildet, er hvordan eikene kan påvirke dynamikken.

Et lag med mulig friksjon som bare en bestemt mengde følelsesmessig buksekrem kan mykne. Men uansett om du sykler fortere alene eller saktere sammen, eller om sykkelkompanjongen du foretrekker, har to eller fire ben, så er sykkelen et ekstra element i forholdet. Det er opp til dere om trekantforholdet fungerer.