Da Shimano Gravel Alliance-syklisten Claudia Gerosa begynte å sykle på grus, oppdaget hun mer enn bare nærområdet. I denne artikkelen sporer den tidligere fotball- og baseballspilleren sin historie på grusen – fra cruiseskip til baseballbaner, elvestier og fjellpass.
I en verden der vi stadig bombarderes med den neste enorme, mega, episke, ultra grusstien på forskjellige kontinenter og i forskjellige land, kan det være vanskelig å vedgå at den første sykkelturen – den som åpnet døren for grussykling og gjorde at vi ble hekta – kan ha vært lite imponerende i seg selv.
Claudia Gerosa innrømmer gjerne at hennes første tur på ti kilometer ikke var store greiene. Den 45-årige italieneren, som nå er medlem av Shimano Gravel Alliance, gjenbrukte ruter hun pleide å gå tur med hunden på, og streifet ikke langt hjemmefra – hun bor rett utenfor Milano i industrisonen som sprer seg østover fra den ikoniske byen, og som omfatter Bergamo. Her finner du ikke de hvite veiene, slake åsene eller slående fjellpassene som kjennetegner andre steder i Italia. I stedet er det et område i stadig bevegelse, der folk pendler, bilene hersker på veiene og fabrikkene ligger.
‘Alle eventyrene starter 4 km hjemmefra, så snart jeg når elven. «Hadde det ikke vært for grus, så hadde jeg ikke visst at disse fantastiske stedene så nær der jeg bor, fantes en gang», sier Claudia med et smil før hun setter av gårde langs en grusvei som leder ut på en smal, bortgjemt sti langs elven Adda. Den livlige syklisten har alltid vært en stifinner – enten det er som tidlig bruker av Twitter eller, mer relevant her, som tidlig grussyklist. Claudia har aldri vært typen som holder seg til det tradisjonelle, og det er jo akkurat det som gjør at grussykling er den perfekte partneren for henne.
Claudia er født og oppvokst i Lombardia, og hun bor fortsatt i familiens landsby like sør for Bergamo og øst for Milano. «Dette er et område med lagerbygninger, biler, høy luftfuktighet og mye industri» sier hun nøkternt. «Vi har riktignok flott utsikt til fjellene, men de er ikke akkurat like i nærheten. Det betyr at det krever litt kreativitet å finne fantastiske steder for sykling, men det er nettopp her grussyklingen leverer» fortsetter hun.
Italia er kjent for mange ting – mat, idrett og mote står absolutt på listen – men det er også et sted der man holder på tradisjoner, både når det gjelder kvinners rolle i samfunnet og de uskrevne reglene for sykling. Så når Claudia forteller historier med de uttrykksfulle italienske faktene sine – se for deg et kroppspråk som er like lidenskapelig som ordene – om hvor mye hun skilte seg ut da hun jobbet som eneste kvinne på byggeplasser og kunne løfte vekter som var omtrent like tunge som kollegenes, kan du gjette deg til resten.
Men det er ikke likestilling på arbeidsplassen dette skal dreie seg om – dette handler om grus, så det at Claudia skrøt grussykling opp i skyene i 2015, ikke lenge etter at hun hadde begynt å sykle, og på et tidspunkt da veldig få italienske syklister hadde den fjerneste anelse om grus som disiplin, gir et mye mer utfyllende bilde av denne syklisten.
Denne friske vintermorgenen er Claudia i sitt rette element mens hun demonstrerer sin omfattende kunnskap om området rundt Bergamo og ivirig forteller om de historiske begivenhetene tilknyttet La Città Alta (gamlebyen), der hun tar en rask cappuccino, samt om stengte denimfabrikker og jernbroer fra 1930-årene. «Grussyklingen har gitt meg et helt nytt perspektiv på hjemlandet mitt. Vi italienere setter ikke pris på det vi har her, men det å kunne sykle på alle slags overflater har gjort hver eneste sykkeltur til et unikt eventyr» fortsetter Claudia mens hun plinger med sykkelbjellen for å varsle fotgjengerne på elvestien om at hun nærmer seg. «Denne stien går fra Brianza til Lecco, helt fri for trafikk. Den har 50 km i den ene retningen som jeg vil si er en sentral del av stamruten min. Jeg vet ikke om noe annet sted der det er like lett å komme seg bort fra alt.»
Ruten går langs et dalsøkk og følger elvens bane forbi nedstengte kraftverk, boblende kilder og tordnende fosser. Omringet av all denne skjønnheten faller det naturlig å undres om hvorfor noen velger å lide seg gjennom landeveissykling i dette området. Claudia tenker det samme. Hun ble faktisk fort hekta på grussykling mens hun fortsatt var ihuga landeveissyklist – delvis takket være en tur med Rapha Cycling Club nettopp her på denne sykkelstien.
«Jeg har alltid vært en person som lar meg inspirere av ting utenfor Italia og utenfor normen. Under oppveksten spilte jeg fotball og softball på høyt nivå – jeg var med på lag som vant regionale og nasjonale titler – og det, kombinert med mulighetene jeg fikk til å jobbe over hele verden med bedriften til familien min, førte snart til at jeg innså at man må se lenger enn det umiddelbare nærmiljøet for å oppleve nye ting.»
Konstruksjon av løpebaner og fotballbaner er absolutt en usedvanlig jobb, men det var gjennom farens arbeid at Claudia oppdaget sin egen entusiasme for reiser og idrett. Disse forble atskilte ting – bare to hobbyer hun brukte fritiden på – til hun ble kastet inn i syklingens verden og de to tingene kolliderte. «I 2014 slet jeg med en veldig vanskelig skade på akillessenen, så jeg kunne ikke trene fotball eller softball smertefritt. Jeg møtte opp til kamper og kom meg gjennom dem, men det var det hele. Fysioterapeuten min anbefalte at jeg begynte med en sport som var «snillere» (low-impact), for eksempel svømming eller sykling, og det var det. Jeg overdriver ikke når jeg sier at den første sykkelen forvandlet livet mitt» fortsetter Claudia med et bredt smil.
«Jeg begynte slik de fleste gjør, tror jeg – jeg bare syklet nær der jeg bor. Da jeg hadde «brukt opp» nærområdet, ville jeg sykle lengre, så jeg anskaffet en landeveissykkel. Jeg innså fort at selv om det stort sett er som å kjøre bil – du reiser fra A til B – så er det en helt annen opplevelse å bruke sykkelen. Senere, da jeg ble med i Rapha Cycle Club, ble det enda bedre.» Claudia sprudler av glede nå, mens hun minnes vennskapene hun har etablert og opprettholdt på sykkelen.
Det var gjennom Rapha at Claudia deltok i et arrangement på blandet terreng, en rute som ble skapt som hyllest til Flandern i utkanten av Milano. På selve dagen slet hun seg langs grusstier og opp bratte brosteinsbelagte bakker på landeveissykkelen sin. Det var ikke lett å gå opp i sykkelskoene heller. Claudia tenkte at det måtte finnes bedre måter å gjøre dette på, og konseptet grussykling fanget oppmerksomheten hennes på sosiale medier – dette var hennes livs vendepunkt nummer to når det gjaldt sykling.
«Jeg ser så mye ute i verden som inspirerer meg. Så snart jeg ser noe interessant, vil jeg vite hvor jeg kan prøve det på sykkelen» sier hun overstrømmende mens hun blar gjennom Al Vento-magasinet, et bilderikt blad med ruteforslag som ligger foran henne. På en måte er Claudia den mest rendyrkede representasjonen av grussykling: Noen som er smittet av evnen grussykling gir syklister til å utforske steder, uansett om de er i nærområdet eller lenger unna. «Jeg tror fullt og fast på at grussykling har forvandlet livet mitt. Fra den første turen til nåtiden. Ikke bare veier jeg 30 kilo mindre, men fortsatt uten å ha en idrettsutøvers figur – det har jeg aldri hatt, men jeg prøver likevel hver eneste idrett som finnes – jeg har også brukt entusiasmen og erfaringen min til å hjelpe andre kvinner som vil komme i gang med grussykling.»
Selv om Claudia for det meste sykler alene, grep hun med glede sjansen til å være guide på grusleiren til No Gods No Masters, som var ledet av kvinner og kun for kvinner. «De fleste i gruppen min syklet utenfor landeveien på grus for aller første gang, så det var helt fenomenalt å se hvor langt de kom i løpet av de tre dagene med stadig vanskeligere utfordringer. Den største utfordringen for meg var å holde en gruppe med forskjellig fart samlet, og å vite at du kan anbefale at noen bremser på vei inn i svingen, men du har ingen kontroll over hvor hardt de bremser!»
Claudia tar en pause før hun nevner at de jevnlig fikk skryt for å sykle fordi de var kvinner. «Det finnes virkelig ikke noe monumentalt ved det – eller, det burde ikke være noe monumentalt, ikke nå lenger. Vi bør alle sykle så langt eller kort som vi føler for.»
For uansett hvor langt du sykler, ser Claudia på hver eneste grustur som et frittstående eventyr. «Det er en holdning i emning der du må sykle 900 km mens du får minst mulig søvn, eller konkurrere til du får blodsmak i munnen, men heldigvis finnes fortsatt den opprinnelige holdningen også, der ingen bryr seg om hvor mange kilometer du har syklet. Så lenge du frigjør tankene, er det bare å sykle. Se på det som din pause fra verden.»
Tekst og bilder: Phil Gale (@1_in_the_gutter)
Del denne artikkelen
