Tour Divide, Badlands, GranGuanche, Atlas Mountain Race, Further, Tuscany Trail, Silk Road Mountain Race, GBDURO. Det er gode muligheter for at du har hørt om noen av disse ultrarittene, som går over avstander på alt fra 300 til 3000 kilometer, på landeveien og i terrenget, over faste ruter eller via kontrollpunkter som fordrer ruteplanlegging. Ingen ultraritt er like, men noe har de til felles, alle sammen: De er utrolig lange, utrolig tøffe og nesten alltid fullstendig uassisterte. Ultraritt er ikke noe man kan ta lett på, og de handler heller ikke bare om hard trening på forhånd. De er i mye større grad en mental utfordring. Høres det moro ut? Kanskje ikke, men så handler heller ikke sykling alltid om moro. Mange av oss sykler for utfordringenes skyld – for å presse oss enda mer enn forrige gang i jakten på å teste ut grensene våre. Og det finnes knapt noen bedre måte å gjøre det på enn å begi seg ut på noe så latterlig som et ultraritt.
Etter mange timer med å se på kart og episke klipp av syklister som presser seg til det ytterste ute i den vakre naturen, bestemte jeg meg for å gi det ett forsøk – eller rettere sagt to forsøk. Bør du gjøre det samme? Jeg håper å svare på det spørsmålet gjennom å dele noe av kunnskapen og lærdommen ultrarittene har gitt meg. La oss kalle det «lærdom fra en erfaren nybegynner».
Først og fremst må det understrekes at det ikke bare er å pakke med seg grussykkelen og bikepacking-utstyret og legge i vei. Et ultraritt tar tid å forberede – ikke bare fysisk og mentalt, men også med tanke på utstyr. Kanskje må du til og med legge opp din egen rute, hvor du tar hensyn til slikt som etterforsyningspunkter. Denne forberedelsesfasen kan ikke undervurderes, men den gir deg samtidig en veldig god oppkjøring til rittet, og du kan se på den som en del av moroa. Så er det reisen. Å reise gir oss en mulighet til å se verden fra sykkelsetet. Men først kommer reisen til startstreken. Kanskje fordrer det en flyreise, som innebærer at du må ta klimaavtrykket med i betraktningen. Eller kanskje du finner en mer miljøvennlig måte å ta deg dit på. Uansett koster det tid og penger. #Outsideisfree er en av de største livsløgnene vi syklister har, men det kan absolutt hende opplevelsen og erfaringen gjør det verdt det.
Nå har du gjort alle forberedelsene, lest tusenvis av blogger og sett alle videoene. Så da er du vel klar? Niks. Etter min erfaring og samtaler med en rekke andre ultrasyklister kan jeg slå fast at du ikke helt kan vite hva du er i ferd med å begi seg ut på. Uansett hvor god pakkelisten din er, vil den ikke være perfekt. Ikke til ditt første ultraritt – og neppe til ditt tjuende heller. Ultraritt varierer like mye som været. Du tar alltids med deg noe du ikke trenger, og glemmer noe du gjerne skulle ha hatt. Men slike bommerter er en del av opplevelsen. Et eventyr skal jo ikke gå som smurt. Klarer du å være åpen for at alt ikke kommer til å gå prikkfritt og etter planen, så vil du også få mye mer ut av det. Det lover jeg.
Selv de beste forberedelsene kan ikke gjøre opp for mangel på erfaring. Før mitt første ultraritt – GranGuanche Audax Trail 2021, et 800 kilometers terrengritt på Kanariøyene – visste jeg at det ville bli viktig å ikke presse meg maksimalt, men isteden spare litt energi til slutten av uken. Men hva innebærer det i praksis? Jeg hadde overhodet ingen erfaring med å sykle hele dagen gjennom en hel uke i strekk på lite eller ingen søvn, og derfor ante jeg heller ikke hvor mye søvn jeg faktisk trengte, eller hvor mye jeg kunne presse meg uten å gå helt tom for krefter. På grunn av mangelen på erfaring startet jeg i altfor høyt tempo og la inn altfor lite søvn. I mitt første ultraritt fikk jeg smertelig erfare at jeg ikke er noen Sofiane Sehili – en annen Gravel Alliance-syklist som må sies å være en ultra-ekspert. Jeg trenger nemlig søvn, og jeg må holde et ganske lavt tempo for i det hele tatt å kunne fullføre.
Erfaring er viktig, og den eneste måten å skaffe seg det på er å erfare.
Så over til et annet tema: moro. Ultraritt er kremen av type 2-moro, kanskje til og med på grensen til type 3. Det blir litt som å sykle til toppen av et stort fjell – det er sjelden moro underveis, men etterpå ser man tilbake på det som en stor opplevelse. Og man vil ha mer av det. Det er avhengighetsskapende på en måte som er vanskelig å beskrive. Jeg spurte den erfarne ultrarytteren og Transcontinental-vinneren Josh Ibbett hva som gjør at han kommer tilbake til ultra igjen og igjen. Svaret hans var så godt at jeg bare siterer det:
Når du lærer deg å fullføre – og innser at det handler mer om det mentale enn det fysiske – kan du virkelig la deg oppsluke av ferden. Du blir aldri lei av å se nye steder, land og kulturer, og i tillegg har du den rent fysiske delen av opplevelsen. Det er eskapisme på sitt beste. I hvilke andre situasjoner i livet er du oppe hele natten bare på pur f…, spiser akkurat hva du vil, og går flere dager uten en dusj? Hverdagen blir aldri den samme igjen etter dette – noe som gjør det nesten uunngåelig å bli hektet på livet på veien.
Jeg husker at han var hakket mindre poetisk da vi tok noen øl sammen etter GranGuanche. Jeg fortalte ham at jeg aldri kom til å sykle flere ultraritt, og da svarte han: «Du kommer til å ombestemme deg – enten etter fem øl eller etter fem netter søvn, alt etter hva som kommer først.» Han fikk rett. Noen måneder etter min «DNF» i GranGuanche sto jeg på startstreken til mitt andre ultraritt, Atlas Mountain Race, et av klodens mest utfordrende av sitt slag.
Oppkjøringen til denne nye utfordringen hadde vært mye mer avslappet enn til mitt første ultraritt. Det var lettere å pakke, sykkelen var riktig konfigurert, og jeg trodde litt naivt at jeg visste litt hva jeg gikk til denne gangen. Jeg følte meg faktisk selvsikker før dette 1200 kilometers monsteret av et ritt med vanvittige mengder klatring og hike-a-bike-partier langt utenfor allfarvei. Jeg hadde lært av mine feil fra forrige gang, og det føltes som en seier å kunne sykle litt i samtaletempo og få inn litt søvn. Jeg var ikke der for å vinne, men for å fullføre – hvilket uansett er lettere sagt enn gjort i et ritt som Atlas Mountain Race.
Denne selvsikkerheten ga meg imidlertid en ny dyrekjøpt lærdom. Det viste seg nemlig at det også finnes noe som heter «å sykle for sakte». Og da mener jeg ikke i betydningen kilometer i timen – for det er grenser for hvor mye man kan presse seg i et terreng som er så hardt som det i Atlasfjellene. Nei, jeg snakker om tiden det tar å komme seg gjennom rittet. Sykling om natten er en viktig del av ultraritt. De som sover 6–8 timer, må ta igjen den tapte tiden i form av høyere tempo. For langsommere ryttere som meg gjelder det å finne den rette balansen mellom fart og søvn. Sover du for lite, går du tom for energi. Sover du for mye, havner du for langt bak til at du rekker å ta igjen det tapte. Også her er erfaring nøkkelordet.
Det finnes også noe du ikke kan trene på, men som kan bli et problem. I mitt tilfelle dukket et slikt opp etter tre dager med sykling, nemlig en kombinasjon av mangel på energi og mangel på god nok mat. At jeg ikke klarte å finne noe skikkelig å spise (ikke engang en omelett) etter elleve timers sykling i ørkenen, var det som gjorde utslaget for at jeg måtte bryte rittet. Som sagt er det mentale aspektet mye viktigere enn styrken i beina. Kroppen var sliten, men pågangsmotet var det enda verre stilt med. Varmen og mangelen på mat ble mine fiender. Jeg var smertelig klar over at jeg ikke ville klare å nå målstreken før tidsgrensen, og når pågangsmotet var så lavt som mitt var på det tidspunktet, ga det ingen mening å fortsette.
Dermed brøt jeg et ultraritt for andre gang. Det føltes som et nederlag. Men det er lærdom å hente i det også. Dette var ikke noe nederlag i ordets rette forstand. Det krever mot å melde seg på og begi seg ut i et ultraritt – å kaste seg ut i det ukjente og presse seg til det maksimale både fysisk og mentalt. Men det krever også mot å innse når man må gi opp. Du er kanskje ikke klar over det i det øyeblikket du bryter, men til tross for alle de uassisterte kilometerne du har lagt bak deg, er du ikke alene. Folk der hjemme følger med på deg. De følger med på kartet og ser bevegelsene dine på sosiale medier. Mens de har sittet behagelig i godstolen og sovet i en deilig, varm seng, har du vært ute og slitt i ukjent terreng. Dine nære og kjære er dine største støttespillere, og de vil minne deg på hvor sterk du er som har gjort dette. De støtter deg når du trenger det som mest, og det er en herlig følelse.
Den siste lærdommen er oppdagelsen av at grensene dine er langt forbi der du trodde de var. Litt friskere bein og et klarere hode kunne kanskje ha gjort det mulig å fullføre, men selv om du bryter og ikke kommer i mål, har du overkommet utfordringer og fått ny lærdom. Du drar aldri tomhendt hjem igjen. Du kommer tilbake med noe som bare et ultraritt – eller som i mitt tilfelle, forsøket på et ultraritt – kan gi deg.
Alt det jeg har tatt for meg i denne teksten, er årsaken til at jeg mest sannsynlig kommer til å dukke opp på et nytt ultraritt en eller annen gang i fremtiden. Så tilbake til spørsmålet: Bør du også gjøre det? Bør du sykle et ultraritt? Det er selvsagt helt opp til deg. Ikke alle ultraritt er like harde som Atlas Mountain Race. Så hvis du er i tvil, foreslår jeg å finne noen flere ruter og ta noen flere lange bikepacking-turer i ditt eget tempo. Prøv å sykle en hel natt for å finne ut hvordan det føles. Men hvis det virkelig klør i beina, er det å prøve seg den beste måten å få stilt kløen på. Uansett om du fullfører eller ikke, vil du bli en erfaring og massevis av lærdom rikere. Og gjennom denne erfaringen kan lysten til å prøve på nytt dukke opp.
Sov litt på det – så gjør jeg det samme. Kanskje ses vi på startstreken ved neste anledning. Jeg setter faktisk pengene mine på det. Vi ses.
Erwin
Del denne artikkelen
